Hull

Da jeg gikk i første klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, hadde jeg en periode hvor jeg var veldig opptatt av å skjære hull. Jeg malte lerretene mange, mange, mange lag, oftest med bare en farge, før jeg skar hull i dem. Når man maler lerretet med så mange strøk, blir det å male en veldig fysisk prosess - det skjer et eller annet med håndas møte med lerretet - det oppstår en slags motstand som ikke kan forklares, den må oppleves. I tillegg blir fargen helt utrolig intens.

Nå var det ikke det å lage monokromer i seg selv som var mitt mål - jeg jobbet mer med materialenes tålegrense, mange lag med farge gjør noe med lerretet, og når man så skjærer hull går det fra å være et todimensjonalt bilde til å bli et tredimensjonalt objekt. I den perioden jeg holdt på med dette, oppdaget jeg Lucio Fontana, en kunstner jeg har skrevet om tidligere, og i juni i fjor var jeg til og med så heldig at jeg fikk se et av hans bilder "live" i Gøteborg på en utstilling som handlet om nettopp farge.

Da jeg hadde skåret hull i mange lerreter, begynte jeg å sy igjen noen av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor - kanskje fordi jeg er en dame med behov for å reparere... Og plutselig ble objektene mine veldig kroppslige - de minnet om hud, om sår, om arr. Og jeg tenker at det på mer enn en måte er kort vei mellom å skape og å skade. Og at det mange ganger kan være vanskelig å velge mellom p og d ...