Kjempestore babyer og små, små soldater

På avgangsutstillingen til DTK i Bærum Kulturhus, er mitt verk, "Frihet i en liten eske", plassert i tre glassmontre mellom Nina Hagelids kjempebabyer.

Det var ganske interessant å se, da vi oppdaget hvor stor kontrasten egentlig ble: soldater, som vanligvis forbindes med makt og krig , plassert mellom det vi forbinder med noe uskyldig som må beskyttes og tas vare på.

Jeg hadde ikke tenkt så mye på akkurat det på forhånd, men det er morsomt å observere hvor mye konteksten betyr for hva man kan lese inn i det man ser.

Frihet i en liten eske

I hele fjor jobbet jeg mye med å putte ting i esker. Nå, i innspurten av tredje år ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, gjør jeg det igjen. Mulig at dette er min måte å rydde på - vanligvis er det mange løse tanker og ting rundt meg - limt fast i esker blir det mye mer klart og ordentlig.

Jeg har planer om å jobbe med mye større esker, og da blir det nok litt rotete og kaotisk igjen, tenker jeg, men akkurat nå er det disse små eskene som gjelder, det er de jeg skal delta med på avgangsutstillingen i Bærum Kulturhus.

"Frihet i en liten eske" består av små treesker med leketøyssoldater oppstilt på ulike måter, denne gang i glassmontre, og med tekst som tilsynelatende er meningsløs i sammenhengen. Det mest absurde og meningsløse er likevel soldatene i seg selv, og at de er laget for at barn skal leke med dem. Jeg har ellers sagt en del om soldatene mine tidligere.

Utstillingen i Bærum Kulturhus henger fra 28. mai til 27. juni.

Gutten er i boks...

Jeg er veldig lett å avlede når jeg holder på med ting jeg synes er kjedelig. Og jul eller ikke jul, jeg synes rydding og vasking er veldig kjedelig, det har sikkert en sammenheng med at jeg ikke er noe særlig flink til det, men det er en annen historie. Eller, det er sikkert ikke en annen historie, men mange andre historier.

Det skjedde i dag igjen - jeg skulle rydde, og fant selvfølgelig noe som avledet meg - nemlig denne lille hodeløse porselensgutten. Jeg har lurt på hva jeg skulle gjøre med ham, og i dag bestemte jeg at han skal bli en installasjon sammen med andre porselensfigurer. Så etter å ha puttet gutten i en boks, brukte jeg en del tid på å tenke på hvordan jeg skal jobbe med det prosjektet - og jeg kjenner jeg gleder meg litt til å treffe på akkurat de rette figurene å bruke.

Men - det ble mindre rydding enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet, så jeg vet hva jeg må gjøre i morgen... Og hvem vet, det er vel ikke usannsynelig at jeg finner noe som kan avlede meg da også....

Nei, dette handler ikke om Jesus....

men kanskje handler det litt om frelse, og kontroll. Og om rever som går forbi om natta, og små gule blomster. Og om mangelen på kontroll. Og kanskje litt om sjalusi. Og kontroll.

Fru Mussolinis balkong

På høstutstillingen i 2006 så jeg installasjonen «Mussolinis balkong» av Hedda Leivestad og Lotte Konow Lund, som viser til gryende nyfascisme i Europa. Da jeg jobbet med min bittelille balkong, undret jeg meg over hvor fru Mussolini befant seg. Ikke bare det, men jeg undret meg over at jeg som historielærer aldri noen gang har hørt om fru Mussolini, kanskje bortsett fra i en eller annen bisetning. Hvem var hun, og hva gjorde hun? Hun het Rachaele, var født i en bondefamilie i 1890, og hun flyttet sammen med Benito Mussolini i 1910, de giftet seg i 1915. Hun fikk 5 barn, og var en modell for den fascistiske husmoren. Etter krigen ble hun arrestert, men ble løslatt etter noen måneder fordi hun var en harmløs husmor. Seinere drev hun en restaurant. Hun døde i 1979. Hvem hun var? Aner ikke. Hun var en lojal kone, og mor til mange, akkurat sånn som det fascistiske kvinneidealet sier man skal være. I min fantasi hadde hun en balkong - en bitteliten gul balkong. Og en rød komfyr.

Flere bokser

In a Barbie World....

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig opptatt av dukker da jeg var liten - jeg hadde en dukke jeg virkelig likte - han het Sam og var en negerdukke med guttetiss.... Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig at dukker hadde kjønnsorganer, det er vel forsåvidt ikke det enda, og det spiller ikke noen særlig rolle heller, siden det faktisk er hva man leker at er der som er det viktige. Men min dukke hadde altså kjønnsorgan, noe som var sjeldent, og det er sikkert derfor jeg husker det. Negerdukker var ikke sjeldne, og ja, jeg er så gammel at jeg vokste opp den gangen det het negerdukker. I alle fall, jeg var ikke så veldig opptatt av dukker, og i alle fall ikke av Barbie-dukker. Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av det nå? Jeg kjøper dukker når jeg er ute og reiser, jeg arver dukker fra unger jeg kjenner, jeg stjeler dukker fra barna mine.... Til opplysning - ungene mine er store, jeg river ikke lekene ut av hendene på gråtende barn. Til gjengjeld river jeg ofte hendene av lekene... I denne samlingen av bokser har jeg brukt deler fra dukker og gjenstander som tilhører dukker, samt noen andre små ting som godt kan passe inn i et dameliv. Jeg pleier ikke å sette navn på noe av det jeg lager, men fellesbetegnelsen for dette er In a Barbie World.

Bokser med bein

En av tinga vi har snakka mye om på skolen, er symboler og tegn, og vi har også snakka mye om "primitiv" kunst. Da vi skulle flette det inn i en liten oppgave, var det naturlig for meg å bruke boksene mine. Bein framstår for meg som et urmateriale - noe man alltid har hatt tilgang på, og som mennesket har brukt til både nytte og pynt i tusenvis av år. Her har jeg lagt beina ut som tall - noe som i seg selv er symboler på noe annet. Om mine bokser symboliserer noe annet enn det du kan se? Det sier jeg ikke.....

Tekst og tanke...

Når man skal bruke tekst som et element i kunst, er det lett å bli litt for fortellende, sånn at den som lager verket lett kan komme til å bestemme hva betrakteren skal se. Da jeg skulle velge tekster til mine tablåer/bokser, var det viktig å unngå å lage helt ferdige historier - teksten er derfor løsrevet fra "handlingen" i tablået. Jeg bruker ord som jeg på en eller annen måte synes hører sammen, det kan være ramser fra tysk grammatikk, ord fra en barneregle, tall, osv. Bare et sted falt jeg for fristelsen til å lage en virkelig fortellende tekst: en av soldatene sitter med en telefon i handa, og jeg laget en telefonsamtale med moren hans. Noen vil si at teksten sammen med figurene er meningsløs. Ja, den er kanskje det. Men å finne tekst som skaper mening til soldataktiviteter tror jeg nok jeg må overlate til noen andre....

Mer om boksene mine

Da jeg var liten, hadde en av fetterne mine kjempemange plastsoldater. Jeg tror aldri han lekte med de, men de ble satt opp i små landskaper ut fra en plan jeg aldri forsto noe av. Siden den fetteren var mye større enn meg, turde jeg aldri å røre soldatene hans, selv om jeg hadde lyst. Jeg hadde aldri soldater, men jeg hadde cowboy og indianerfigurer. Og selvfølgelig hester. Den fineste var hvit og stod på to bein. Det gikk an å plukke fra hverandre menneskefigurene og sette de sammen på nye måter. Det var fort gjort å miste de bittesmå hodene, så det var alltid flere hodeløse ryttere med i leken. For disse figurene lekte vi med. Den peneste indianeren het selvfølgelig Sølvpilen, og han ville alle være. Eller Månestråle, selvfølgelig. Ingen hadde egentlig lyst til å være Falk - det var til og med mer populært å være pumaen Tinka. Ikke at dette har så mye å gjøre med soldatene og boksene mine. Det var bare det at da jeg skulle begynne å sette opp små tablåer i boksene, fikk jeg det ikke til. Jeg klarte rett og slett ikke å leke med soldatene i det hele tatt - hadde det vært cowboyer og indianere ville det vært noe annet. Jeg satt der med 100 plastsoldater og 40 bokser og klarte ikke å sette det sammen til noe, ikke før jeg ga de fleste soldatene en liten rosa detalj ble de noe jeg klarte å forholde meg til, og noe som kunne få plass i boksene uten at jeg prøvde å få det til å likne på den virkelige verden. Joda, det er små fortellinger i boksene mine, og de har like mye med virkeligheten å gjøre som historiene om Sølvpilen, Månestråle, Falk og pumaen Tinka.

I boks

Da jeg begynte i 2. klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle male mye, særlig fordi jeg dreiv med så mange andre ting enn bilde i 1. klasse. Men det ble ikke helt sånn - det er så mange spennende små ting i verden som bare ber om å få havne i små bokser.... Nesten hele høsthalvåret ble for min del brukt til å putte ting i bokser - små ting i små bokser. Soldater og dukkebein. Og andre bein. Fortsatt leiter jeg etter ting til boksene mine, selv om jeg ikke er besatt av å jobbe med dem akkurat nå. Eller, jeg leiter vel ikke, jeg finner det bare. Hvordan jeg har jobbet, hva jeg har jobbet med , og hvorfor jeg har gjort det, skal jeg si mer om etterhvert. Akkurat nå skal jeg bare legge ut noen bilder av boksene mine, fra soldatserien min, som er den største boks-serien jeg har jobbet med til nå.