Flere hull

Det er ikke bare malte lerreter jeg har skåret hull i - aller mest har jeg nok gjort det i fotografier. Jeg har hatt et høyt forbruk av klassebilder der jeg har skåret bort alle ansiktene. Hvorfor? Det handler om dekonstruksjon og avpersonifisering.

I "Life of Brian" er det en scene der Brian står foran folkemengden og roper: "We are all individuals". Folkemengden gjentar det samme, bortsett fra en, som litt forsiktig sier: "Not me". Jeg elsker den scenen.

Det var vanskelig å skjære bort ansiktene til elever jeg har hatt, de ble så utskiftbare. Og jeg ble utskiftbar også, ikke et individ. Og i den store, store sammenhengen er vi utskiftbare alle sammen. Klassebildene mine kunne vært hvem som helst, og de er hvem som helst. Alle har vært der, utskiftbare og usynlige. Og på en måte er det ekkelt - når vi ikke ser hverandre som ansikter og individer kan vi komme til å skade hverandre, og dersom vi trekker det langt nok, kan vi fjerne hverandres menneskelighet og legitimere grusomme overgrep.

Det er ikke bare selve fotoet som er skåret i - fotografiet er limt på et lerret, det som er bak hullene er veggen, og skygge fra de tomme hullene, skyggene fra ansiktene som ikke er der. Sånn er lyset med på å endre bildet ut fra lyset i rommet og hvor man står, og hullene og skyggene gjør at bildet blir til et tredimensjonalt objekt.

Og ja, dette handler om dekonstruksjon og avpersonifisering, men jeg vet hvem de er, de jeg har skåret bort. Hver eneste en.