Om å lage et kjønnsorgan...

.


I Dagbladet kan man lese om diskusjonen rundt det svenske strikkede kjønnsorganet, laget av deez. Nå er ikke det å verken strikke eller hekle kjønnsorganer noe nytt i kunstverdenen, den tyske kunstneren Andrea Pritschow har for eksempel heklet hundrevis av peniser, noen er store skulpturer, andre er små nøkkelringer. En av favorittheklepenisene mine er denne, laget av Shannon Gerard, og her hjemme følger jeg med på Fr. Martinsens heklerier.

Det er i alle fall mange der ute som lager kjønnsorganer, helt uten at det blir diskusjoner av det, og man kan jo lure på om det har noe med kjønn å gjøre, om det å lage mannlige kjønnsorganer er mindre provoserende enn om man lager kvinnelige, eller om medlemmer av håndarbeidsforaene i cyberspace er mer pripne enn andre...

Alt oppstyret har i alle fall fått meg til å ta fram betongpenisen jeg lagde for noen år siden. Jeg synes forøvrig at betong er et fullstendig upassende materiale å lage en penis i - det er mulig at noen menn vil protestere, men for meg er betong et dødt materiale som ikke har noe med kropp å gjøre.

Tanken den gangen var å bruke forskjellige materialer for å se hvordan uttrykket ville forandre seg - det er stor forskjell på betong og silke, for eksempel. Det ble ikke noe av, av flere grunner, for det første begynte jeg på andre prosjekter, for det andre rota jeg bort penisen.

I alle fall, den gangen den var nystøpt, ringte min 12 årige datter rasende til meg og hylte i telefonen: "Mamma, det står en pikk på bordet. En P-I-K-K. Hvor ekkelt er det?" Akkurat da tror jeg hun hatet meg og prosjektene mine....

Reaksjonene fra den store datteren min, hun som da gikk siste året på videregående, var minst like interessant. Hun løfta penisen, kikka på den fra alle kanter, før hun sa: "Kjenner vi han?".

I alle fall, penisen er framme igjen. Den ligger svøpt i et teppe i en bananhengekøye (ja, det finnes bananhengekøyer). Og det morsomme er hun som var det lille, sinte barnet for fire år siden, nå kasta et blikk i hengekøya og sa: "Tøft, mamma, nesten litt sånn som Jesus-barnet".

Og for ordens skyld: jeg kjenner ikke modellen. Om noen skulle ønske kontakt med ham, er det han samme som var modell for kondomeriets penislys....
.

Det var en gang - Krakamarken

.
Sommeren 1997 var jeg på Krakamarken Naturkunstpark utenfor Randers. Alle kunstverkene var laget av naturmaterialer, og en del av konseptet var nettopp det å se endring når årstidene endret seg, og forvitringen som skjedde, både med verkene i seg selv og naturen rundt dem.

Billedhuggeren Jørn Rønnau stod bak ideen om Krakamarken, og han har også laget en bok om det. Kunsten er skapt på stedet, av råvarer fra naturen, og verkene forholdt seg til naturens krefter.


På det interaktive kartet kan man se hvordan det så ut på Krakamarken - for det finnes dessverre ikke mer. Et av verkene som fascinerte meg, var japaneren Kimio Tsuchiyas brente tre og steinen med inskripsjonen "I am still alive".

På Krakamarkens side finner man følgende sitat: "Ikke blot er det en stor oplevelse, der venter gæsten. Jeg er overbevist om at det er et sted, man vil vende tilbage til. Danmark er blevet rigere." -Kunstkritiker C. F. Garde, Århus Stiftstidende



Hadde Krakamarken fortsatt eksistert, er jeg ikke i tvil om at jeg ville reist tilbake. Og dessverre tror jeg Danmark ble fattigere da Krakamarken ikke var der mere.
.

Ron Mueck

I går tenkte jeg ganske mye på Mummitrollet, og jeg gikk og nynnet på "Mummitrollets vise". "Jeg er et lite troll som tror at verden kanskje er for stor", nynnet jeg, og så kom jeg til å tenke på Ron Mueck.

Ron Mueck lager kjempestore realistiske menneskefigurer. "Boy" har jeg sett på ARoS, det fantastiske kunstmuseet i Århus som alle burde besøke om de er på de kantene. Det er en opplevelse å stå ved siden av den veldig store gutten, man får en følelse av å være bitteliten, alt for liten, selv om det er sånn at det er gutten som er alt for stor.

På avstand ser "Boy" ut som om han er på vakt, og at han er veldig bekymret for noe. Når man kommer nærmere, og kikker opp under armen hans, ser man at han smiler. Det liker jeg, det tvetydige.

"A girl", den store, nyfødte babyen, har jeg aldri sett, men jeg kan forestille meg hvor mektig hun er i virkeligheten.


Flere bilder av Muecks skulpturer, kan du se her. Her finner du også et par filmsnutter. Han lager forresten miniatyrmennesker også, og de er like fascinerende som de store.

Installasjon av is

Denne isinstallasjonen er laget av Nele Azevedo fra Brasil. Jeg vet ingenting om denne kunstneren, jeg finner lite informasjon, og det jeg finner, kan jeg ikke lese, siden jeg ikke forstår språket.

Men kunst trenger ikke ord for å kommunisere.

Jeg synes disse ismennene er flotte, og det at de forsvinner sakte er noe jeg liker. Jeg liker at ting blir borte, og at bare forestillingen, idéen og minnet er tilbake.

Skulptur

I to uker har vi hatt gjestelærer på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Marian Heyerdahl har undervist og veiledet i det å lage former til skulptur. Hun er en travel dame, så det er ekstra morsomt at hun har tatt seg tid til å komme til skolen vår.

Det har vært to intense uker - vi har laget en skulptur i leire som vi så har brukt som utgangspunkt for å lage en gipsform. Vi har laget en enkel form, hovedsaken har vært å lære prinsippene, sånn at vi kan utvikle det videre senere hvis vi har lyst.

Jeg har laget en veldig enkel form - jeg har tatt utgangspunkt i en stein, og har tenkt at jeg vil ha noe jeg kan lage i flere materialer og også kombinere med andre former og materialer. Akkurat nå står den inne i gipsformen, og forhåpentligvis vil den falle ut helt av seg selv. Jeg vil da sitte igjen med en form jeg kan bruke til f.eks å støpe i betong - og det gleder jeg meg til.

Noe annet jeg gleder meg til, er at Marian Heyerdahls utstilling med en feminin utgave av de berømte kinesiske terrakottakrigerne kommer til Moss til sommeren, men foreløpig får vi nøye oss med å smugkikke på dem her.