fredag 26. mars 2010

Same old story - blood sweat glory


Når man jobber i serier sånn som jeg ofte gjør det, er det fint å få henge tingene man har laget sammen - og se at det som tilsynelatende ser helt likt ut er forskjellig likevel.

Denne hjernen har ord hentet fra sangene til "Two Gallants" - og om det er noen som ikke har hørt dem før, er de verdt å bli kjent med.
.

tirsdag 23. mars 2010

Our life is not a movie or maybe

.


Nå står hjernene mine pakket og klare til å reise til Oslo i morgen å bli montert. I tillegg har jeg pakka ned noen andre småtterier, som soldater og kosedyr! Mulig at noe av det også blir montert, men det ser vi ikke før vi er i rommet.

Teksten i denne hjernen er henta fra musikk, som alltid. Denne gangen er all teksten henta fra samme sangen, "Our life is not a movie or maybe" av Okkervil River. Plata den er henta fra, heter "The Stage Names" - og har bilde av et broderi på omslaget - det er derfor den i sin tid havna hjemme hos meg...
.

fort gjort: Galleriet i Schweigaardsgate 88

.

I løpet av perioden da vi jobbet med utstillingene i gruppa (parentes) fant vi, Annelene Evensen og Vigdis Løbach, ut at vi ville lage et felles tekstilprosjekt - tanken var å bruke ulike måter å binde sammen tråd på - strikking, broderi, hekling, for så å dekke et helt rom.

Tekstil er sakte. I alle fall på vår måte. Vi har rett og slett ikke rukket å lage det tekstile rommet. Derfor gikk den sakte tekstile utstillinga over til å bli en utstilling med arbeider på papir.
Vi har kalt utstillinga "fort gjort" - både fordi det er raskere arbeid enn vi opprinnelig planla, og siden vi ikke bestemte hva vi skulle stille ut før i siste lita, men mest fordi vi holder åpent i bare fire dager.

Utstillingen består av tegninger på papir, og andre småtterier.
Den kan oppleves i Galleriet i Schweigaardsgate 88 25. - 28. mars.

"fort gjort"
tegninger og andre småtterier
Annelene Evensen og Vigdis Løbach

torsdag 25. - søndag 28. mars
alle dager 13 - 16.45

Galleriet i Schweigaardsgate 88, Oslo
.

mandag 22. mars 2010

I want shade and a good place to shoot from

.


Jeg pirker på hjernene mine, og prøver å avgjøre om de er ferdige eller ikke. Det er vanskelig å velge ord, det er vanskelig å velge ting, det er vanskelig å legge dem bort.

Noen ganger tenker jeg at en voksen burde komme og rive dem ut av hendene mine, og si at det er nok nå. Så kommer jeg på at jeg er den voksne, og har vært det lenge.... Ikke at det gjør ting så mye lettere, akkurat....
.

søndag 21. mars 2010

cut off your eyelids so we don't miss a second of the show

.



Jeg kommer stadig tilbake til hjernen. De hjernene jeg jobber med nå, er en del av utstillingen "fort gjort", som jeg har i Galleriet i Schweigaardsgate 88 sammen med Annelene Evensen 25. -28. mars. Egentlig skulle vi hengt til 5. april, men av ulike grunner har vi valgt å ha påskefri, derav tittelen på utstillingen.

Fort gjort er det imidlertid ikke når jeg tegner - jeg er nok veldig treg, og sliter av og til med å bestemme når det er nok - særlig når jeg skal fylle hjernene. Men denne er i alle fall ferdig, og som vanlig er den fylt med forskjellige ting som hører hjemme i et hode, og som alltid: musikk.
.

onsdag 17. mars 2010

Jeg klipper....

 .



Rundt omkring sitter det små gamle damer med heklenåler, strikkepinner eller kabalene sine. Hendene går helt automatisk, det er arbeid, eller avslapning, som sitter i fingrene.

Hvis jeg blir en kjempegammel liten dame, kommer jeg sikkert til å sitte med en saks, midt oppe i en haug med ukeblader, og klippe, klippe, klippe. Hvis noen gir meg lim, kommer jeg helt sikkert til å lime også. De som er rundt meg, kommer sikkert til å prøve å bytte ut saks, lim og papir med heklenål og garn - det blir ikke så mye rot av det. Jeg kommer til å nekte, jeg vil klippe.

Og så kommer jeg til å lime sammen ting, og lage små, eller store, historier. Om hverdager, om fryktelige ting, og om fantastiske ting. Jeg kommer sikkert til å fortelle de samme historiene så mange ganger at jeg tror på dem sjøl.

Jeg håper det ikke er en regel som sier at gamle små damer ikke kan ha spiss saks, jeg lover at jeg ikke skal skade noen med den, ikke med vilje, i alle fall....
.

mandag 15. mars 2010

Blood and Whiskey

.


Om det er en oppsummering av helga? Av noens helg i alle fall, ikke nødvendigvis min. Det private er ikke så veldig interessant når det kommer til de røde trådene mine.

Mer interessant er referansen til Tom Waits' "Tom Traubert's blues", der orda er henta fra....
.

fredag 5. mars 2010

Blodklubb

.

Det finnes en klubb der ute, for de av oss som store deler av livet forholder oss til blodet, vårt blod, det som renner ut av oss, måned etter måned, år etter år. Før vi blir medlemmer av klubben, aner vi et fellesskap der ute, et damefellesskap, vi ser det i butikken og på reklame, vi snakker om det på skolen og med venner. Og vi vet at vår tur kommer, den klubben blir vi med i, enten vi vil eller ikke.

Vi liker å tro at vi lever i et åpent samfunn, der det tilsynelatende ikke er knyttet skam til det å menstruere. Likevel, blodet skal gjemmes bort, alt skal være som vanlig, og for all del: ingen skal se at man menstruerer, man er da diskret.

Så diskret at en jente jeg møtte sa at hun fikk sjokk da hun begynte å menstruere, ikke fordi hun ikke visste hva som ville skje, ikke fordi hun gruet seg, eller skammet seg, tvert i mot, hun hadde gledet seg til å si at hun ikke skulle ha svømming, for å vise at hun også var blitt medlem av klubben, men fordi begrepet menstruasjonsvæske som stod i lærebøkene og i reklamen ikke var noe hun assosierte til ekte blod, det som kom ut av henne.

-Joda, sa hun, jeg visste jo at det var snakk om blod, men jeg tenkte at det var et eget slags blod. Ikke den røde, friske strømmen, eller de størkna blodstripene på lårene, men litt mer diskret på en måte, litt tynnere, kanskje, eller litt blålig. Og i alle fall helt uten lukt. Nesten som reklame tenkte hun at det skulle være.

Blodet, det virkelige, rødt. Eller blekrosa. Eller brunt. Det er litt eklere med det brune blodet, det ser ikke levende ut lenger, det ser eklere ut, gammelt. Det ser i hvert fall ikke ut som reklame. Og etter at bindprodusentene begynte med blå farge i bindene også, og ikke bare i reklamen, ser det ekstra ekkelt ut, litt grønnlig, som noe som ikke skal komme ut av kroppen.

Men det gjør det. Måned etter måned. År etter år. Det forteller oss at vi er friske og fruktbare. Eller at vi ikke er det. Noen ganger forteller blodet at vi er syke, når det kommer når det ikke skal. Noen ganger kommer ikke blodet. Da forteller blodet kanskje at kroppen har klart det den higer etter, å skape liv. Noen ganger sier kroppen i fra at noe er galt ved å holde blodet tilbake - vi kan være syke, eller sultne.

Vi forholder oss til blodet i nesten hele vårt voksne liv. Noen ganger er ventetiden fram til vi blør uutholdelig, enten fordi vi er livredde for at det skal utebli, eller fordi vi er fulle av håp om at denne gangen, denne gangen har det skjedd, vi har skapt liv.

Vi bruker store deler av livet til dette, å blø. Vi bærer hjem pakker med bind og tamponger. Og den som tror at det bare er mobiltelefonene og musikkavspillingsdingsene som endrer seg, tar feil. Bind er anatomiske, ikke-anatomiske, selvsittende, med teip, med lotion, med og uten vinger, med alt man kan tenke seg. Det er en jungel der ute for oss som er på jakt etter det beste bindet, enten vi skal sy på det, eller vi skal blø i det.

En så stor del av livet er blodet, at det er merkelig å tenke at det vil ta slutt, at vi blir så gamle at vi ikke blør mer, at vi skal over i en ny fase, som ikke lenger fruktbare. Etterhvert som man nærmer seg, kjennes det rart ut, og man kan lure på om det er noe vi faktisk kommer til å savne litt, eller om det bare er deilig. Kommer vi til å føle oss oppbrukt, eller kommer vi til å føle oss fri?

I store deler av livet forholder vi oss til blodet, det er en klubb for alle oss, for oss som skal blø, blør eller har blødd. Uansett om vi vil eller ikke, der er vi med. Med blodet vårt. Det ekte. Det rosa. Det røde. Det brune. Det som setter flekker på klærne og som får oss til å telle dager. Det som får oss til å juble av lykke når det endelig kommer, noen dager for seint, eller som får oss til å gråte fordi det kommer, noen dager for seint. Blodet. Det levende. Det brune. Det rosa. Det røde.

Dette innlegget er også postet på gruppebloggen 0803
.

tirsdag 2. mars 2010

true blood

.


OK, så er jeg kanskje bittelitt fascinert av vampyr-serien True Blood. Siden jeg egentlig aldri har hatt det med å verken se vampyr-greier eller lese vampyrbøker, ble jeg litt overraska da det viste seg at jeg likte denne TV-serien. Kanskje noen jeg kjenner ikke ble like overraska, siden onde tunger påstår at jeg liker alt som har mer enn tre episoder, eller finnes på dvd-boks...

I alle fall, overraskende eller ikke overraskende - jeg skal se sesong 2 av True Blood. Rett og slett fordi jeg synes den er så nydelig filma: fargene, rekvisittene, bildene, det er rett og slett en estetisk opplevelse å se denne serien. Så får det ikke hjelpe at den handler om vampyrer....

At tittelen i tillegg sklir rett inn i rød tråd prosjektet mitt, gjør ikke noe, det heller....
.