Steinansikt

Jeg hadde vel tenkt å male litt i juleferien. Noen hunder, kanskje, eller flere hjerner. I stedet sitter jeg med ull og spisse nåler i hendene, og former noe som kan minne om stein med skrikende ansikter på. Ikke særlig julete, og ikke særlig vennlig, heller.

Jeg tror at jeg liker jul, men når jeg ser de tingene jeg holder på med, begynner jeg å tvile litt, når jeg ikke stikker nåler i ull, fotograferer jeg kjøtt.... Ungene mine synes det jeg driver med ser ut som en slags vodoo-aktivitet, og spør om jeg har navn på hodene. Det har jeg ikke. Og hvis jeg har det, er det hemmelig og inne i meg....

Det er faktisk en avslappende aktivitet - å stikke en nål opp og ned, opp og ned. Vel, det må innrømmes at det ikke er så veldig avslappende akkurat når jeg stikker meg i låret eller i fingrende, men ellers er det det. Ull har en beroligende virkning på meg, og jeg trenger noe som gir meg beroligende virkning når det er jul, og som ikke samtidig gir hodepine dagen etter.

Steinhodene skal muligens bli til en steinrøys, og ligge som myke, lette, og litt skumle innslag blant harde og tunge ekte steiner. Eller kanskje jeg en gang får nok myke "steiner" til å lage en ull-røys. Hvis jeg bare får nok juler på meg, skal det nok gå...

Flere bokser

In a Barbie World....

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig opptatt av dukker da jeg var liten - jeg hadde en dukke jeg virkelig likte - han het Sam og var en negerdukke med guttetiss.... Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig at dukker hadde kjønnsorganer, det er vel forsåvidt ikke det enda, og det spiller ikke noen særlig rolle heller, siden det faktisk er hva man leker at er der som er det viktige. Men min dukke hadde altså kjønnsorgan, noe som var sjeldent, og det er sikkert derfor jeg husker det. Negerdukker var ikke sjeldne, og ja, jeg er så gammel at jeg vokste opp den gangen det het negerdukker. I alle fall, jeg var ikke så veldig opptatt av dukker, og i alle fall ikke av Barbie-dukker. Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av det nå? Jeg kjøper dukker når jeg er ute og reiser, jeg arver dukker fra unger jeg kjenner, jeg stjeler dukker fra barna mine.... Til opplysning - ungene mine er store, jeg river ikke lekene ut av hendene på gråtende barn. Til gjengjeld river jeg ofte hendene av lekene... I denne samlingen av bokser har jeg brukt deler fra dukker og gjenstander som tilhører dukker, samt noen andre små ting som godt kan passe inn i et dameliv. Jeg pleier ikke å sette navn på noe av det jeg lager, men fellesbetegnelsen for dette er In a Barbie World.