Når det blir mange av noe...

.



Det skjer noe med ting når du får mange av dem. Ting som er små og ufarlige i utgangspunktet, kan se truende og farlig ut bare det blir mange nok. I går gikk jeg forbi min veldig store sommerfuglbusk og viftet bort sommerfugler som fløy i ansiktet mitt.

Da kom jeg til å tenke på Carlos Amorales og hans installasjon "Black Cloud" som består av mange, mange, sorte papirsommerfugler.

Og selv om ikke dette er verdens beste video, får man likevel et inntrykk av sommerfuglene installert i et rom.

Butterflies by Carlos Amorales
Uploaded by sallyTVdotcom

.

Bittesmå mennesker og snegler som kunst

Jeg lar meg veldig lett fascinere av små ting. Bittesmå gravemaskiner, for eksempel, en dag vil jeg sitte i en bitteliten gravemaskin bare for å lage hull i verden. Og små mennesker og dyr - det er ikke helt uten grunn at miniatyrsoldater og chihuahuaer er noe jeg har jobbet mye med i mine år ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt.

En som virkelig fascinerer meg i måten å jobbe med miniatyrer på, er Slinkachu med sitt prosjekt Little People. Små miniatyrer blir malt og satt ut i verden. De miniatyrene har jeg fulgt med på en stund, men det var ikke før nylig jeg ble klar over Slinkachus snegleprosjekt - "Inner City Snail - a slow moving street art project."

Og som han sier på siden sin: No snails were harmed, they just had their homes vandalised.

Flere miniatyrer kan du se her.

.

Ron Mueck

I går tenkte jeg ganske mye på Mummitrollet, og jeg gikk og nynnet på "Mummitrollets vise". "Jeg er et lite troll som tror at verden kanskje er for stor", nynnet jeg, og så kom jeg til å tenke på Ron Mueck.

Ron Mueck lager kjempestore realistiske menneskefigurer. "Boy" har jeg sett på ARoS, det fantastiske kunstmuseet i Århus som alle burde besøke om de er på de kantene. Det er en opplevelse å stå ved siden av den veldig store gutten, man får en følelse av å være bitteliten, alt for liten, selv om det er sånn at det er gutten som er alt for stor.

På avstand ser "Boy" ut som om han er på vakt, og at han er veldig bekymret for noe. Når man kommer nærmere, og kikker opp under armen hans, ser man at han smiler. Det liker jeg, det tvetydige.

"A girl", den store, nyfødte babyen, har jeg aldri sett, men jeg kan forestille meg hvor mektig hun er i virkeligheten.


Flere bilder av Muecks skulpturer, kan du se her. Her finner du også et par filmsnutter. Han lager forresten miniatyrmennesker også, og de er like fascinerende som de store.

Marcel van Eeden

I 2003 var jeg på en utstilling på Gem i den Haag, og så tegningene til Marcel van Eeden, en nederlandske tegner som bor og jobber i Berlin.

I ca 15 år har han laget en tegning om dagen i det pågående prosjektet han kaller ‘Encyclopaedia of My Death’. Alle er basert på kilder fra før han ble født, altså fra før 1965. Han tegner en verden han aldri har kjent, og tar utgangspunkt i historisk materiale fra for eksempel magasiner, bøker og kart.

Her er et kort intervju med MvE, og noe av materialet fra ‘Encyclopaedia of My Death’. Han sier at noe av det som fascinerer ham mest, er at selv om han ikke levde når originalen som er utgangspunktet for tegningen hans ble skapt, kan han på en måte gjenskape øyeblikket, og at han er en slags spion: siden bildene er fra en tid da han ikke var født, viser de situasjoner det ikke var meningen at han skulle se.

Ellers har han en Tekenlog, der man kan finne over 2000 av disse tegningene, den siste oppdateringen er fra 2. desember 2007 og har teksten The End, men her er likevel mye å se på.

Lenke Rothman

Lenke Rothman er en ungarskfødt kunstner som kom til Sverige i 1945, etter å ha vært i Auschwitz og Bergen-Belsen. Fra hennes familie var det bare hun og en bror som overlevde Holocoust. Hennes arbeider varierer fra collage, tekstil, maleri, installasjon. Hun plukker fra hverandre, og syr sammen. Hun brenner hull, og plastrer. Og hun lager papir. Og skriver. Og hun setter sammen gamle ting hun finner til noe som gir ny mening. I mye av det hun gjør, virker det som om hun er ute etter å avmystifisere det som på mange måter har blitt en historisk sannhet: at det ikke går an å skildre holocoust. Hvorfor skal det ikke gå an å beskrive noe mennesker har gjort? At noe er ubegripelig og vanskelig å forklare, betyr ikke at man ikke kan gjøre det. Lenke Rothman beskriver det vanskelige og uforståelige med små, små ting - hun observerer og beskriver, men forklarer ikke ting ihjel.

Vanessa Beecroft

Vanessa Beecroft (født i Italia 1969, jobber i USA) er kjent for sine installasjoner med levende kvinner, gjerne mange og like, som står ubevegelige montert i et rom. Hun dokumenterer performancene med video og fotografi, og dokumentasjonen framstår så som selvstendige kunstverk. Hun har også brukt mannlige modeller, bl.a. marinesoldater. I tillegg til å ha et kunstnerisk uttrykk, har hun også et politisk uttrykk. Nå i juni har hun hatt en performance som heter "Still Death! Darfur Still Deaf!" : 3o sudanesiske kvinner ligger på et lerret i 3 timer, urørlig og med ansiktene ned mens Beecroft maler rødt over dem. I tillegg til denne type kunst, synes jeg Vanessa Beecroft lager flotte tegninger - og siden hennes er virkelig verdt et besøk.

Lucio Fontana

I 2006 var jeg på utstillingen "Bara färg" på Gøteborgs Kunstmuseum. Jeg gledet meg veldig til det, fordi jeg visste at et bilde av Lucio Fontana var der. Eller var det et bilde? Fontana hadde en periode da han skar hull i monokromer, og i det man skjærer hull i et lerret, går det fra å ha to dimensjoner til tre. Fontana var italiensk, og levde fra 1899 til 1968. Kunsthistorisk plasseres han i Arte Povera bevegelsen. Flere kunstnere som også plasseres der, finner du her. Grunnen til at jeg ble så fascinert av Fontana, var nok at jeg hadde en periode da jeg skar hull i alle bilder jeg jobbet med, enten det var fotografi eller monokromer på lerret. Jeg sydde riktignok igjen mange av hullene, opplevde likevel at det jeg jobbet med fikk flere dimensjoner, samtidig som det var veldig spennende å utfordre materialenes tålegrense.