Flere hull

Det er ikke bare malte lerreter jeg har skåret hull i - aller mest har jeg nok gjort det i fotografier. Jeg har hatt et høyt forbruk av klassebilder der jeg har skåret bort alle ansiktene. Hvorfor? Det handler om dekonstruksjon og avpersonifisering.

I "Life of Brian" er det en scene der Brian står foran folkemengden og roper: "We are all individuals". Folkemengden gjentar det samme, bortsett fra en, som litt forsiktig sier: "Not me". Jeg elsker den scenen.

Det var vanskelig å skjære bort ansiktene til elever jeg har hatt, de ble så utskiftbare. Og jeg ble utskiftbar også, ikke et individ. Og i den store, store sammenhengen er vi utskiftbare alle sammen. Klassebildene mine kunne vært hvem som helst, og de er hvem som helst. Alle har vært der, utskiftbare og usynlige. Og på en måte er det ekkelt - når vi ikke ser hverandre som ansikter og individer kan vi komme til å skade hverandre, og dersom vi trekker det langt nok, kan vi fjerne hverandres menneskelighet og legitimere grusomme overgrep.

Det er ikke bare selve fotoet som er skåret i - fotografiet er limt på et lerret, det som er bak hullene er veggen, og skygge fra de tomme hullene, skyggene fra ansiktene som ikke er der. Sånn er lyset med på å endre bildet ut fra lyset i rommet og hvor man står, og hullene og skyggene gjør at bildet blir til et tredimensjonalt objekt.

Og ja, dette handler om dekonstruksjon og avpersonifisering, men jeg vet hvem de er, de jeg har skåret bort. Hver eneste en.

Hull

Da jeg gikk i første klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, hadde jeg en periode hvor jeg var veldig opptatt av å skjære hull. Jeg malte lerretene mange, mange, mange lag, oftest med bare en farge, før jeg skar hull i dem. Når man maler lerretet med så mange strøk, blir det å male en veldig fysisk prosess - det skjer et eller annet med håndas møte med lerretet - det oppstår en slags motstand som ikke kan forklares, den må oppleves. I tillegg blir fargen helt utrolig intens.

Nå var det ikke det å lage monokromer i seg selv som var mitt mål - jeg jobbet mer med materialenes tålegrense, mange lag med farge gjør noe med lerretet, og når man så skjærer hull går det fra å være et todimensjonalt bilde til å bli et tredimensjonalt objekt. I den perioden jeg holdt på med dette, oppdaget jeg Lucio Fontana, en kunstner jeg har skrevet om tidligere, og i juni i fjor var jeg til og med så heldig at jeg fikk se et av hans bilder "live" i Gøteborg på en utstilling som handlet om nettopp farge.

Da jeg hadde skåret hull i mange lerreter, begynte jeg å sy igjen noen av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor - kanskje fordi jeg er en dame med behov for å reparere... Og plutselig ble objektene mine veldig kroppslige - de minnet om hud, om sår, om arr. Og jeg tenker at det på mer enn en måte er kort vei mellom å skape og å skade. Og at det mange ganger kan være vanskelig å velge mellom p og d ...