Hundene er på plass

.



Med god hjelp fra snille venner, intok chihuahuaene mine Kurbadet i dag. De henger på veggen, ligger på gulvet, står på gulvet. Og gjør sånn som hunder gjør. Mellom klokka 11 og 18 lørdag, søndag og mandag er det mulig å se installasjonen.

Det var slettes ikke lett å montere i en så gammel bygning, der ingen vegger eller lister er rette, og der man skal være forsiktig med å bruke spiker. Heldigvis er mine hunder plassert et sted det var spikerhull fra før, så det ordnet seg til slutt.

Hele kunstpinseområdet er fylt med opplevelser, både ute og inne.

Alt kan repeteres: En slags hundeutstilling

.

Da jeg gikk tredje og siste år på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, jobbet jeg en periode med å male hunder. Særlig var det chihuahuaen som var mitt motiv.

Det skjer noe med inntrykket av chihuahuaen når den blir blåst opp på lerreter som er 1 x 1 meter - det som vanligvis er smått og søtt, blir til noe litt monsteraktig og truende. Samtidig som jeg laget to store chihuahuabilder, malte jeg 100 små - 20 x 20 cm, der bare deler av hunden er tydelig, det ser ut som hunder som går ut og inn av bilder, og det hele får et litt rastløst preg.

Det rastløse tok jeg med over i fire andre bilder, to som er på 1 x 1 meter, og to som er 1 x 1.20. Lerretene er delt opp i ruter, og chihuahuaen er malt fra ulike vinkler og retninger, som puslespill, eller kanskje et sånt lite platbrett man hadde som barn, der man ved hjelp av en tom rute skulle plassere tall i rett rekkefølge.

Jeg tok med meg hundene over i tekstil, og heklet flere av dem. Igjen gjelder at en og en er de små og søte kosedyr, mens de i flokk blir til noe som, avhengig av plassering, ser mer voldsomt ut. Tanken er å lage en stor hundebæsj av byggeskum, med små, søte hunder rundt.

Hundene mine blir å se i Kurbadet i Sandefjord under Kunstpinse. De får sitt eget hjørne, rommet er ikke perfekt for installasjon, men ved hjelp av en trapp og noen skillevegger kan mye løses. Akkurat nå holder jeg på å gjøre ferdig noen små rosa heklehunder. Og til orientering: rosa hunder bæsjer også...
.

Dobbel ukunst

Det finnes de som mener at hekling ikke er kunst nok. Andre mener at blomster ikke er kunst nok. Jeg hekler blomster for tida, og bedriver en slags dobbel ukunst.

Foreløpig prøver jeg meg fram, både når det gjelder materialer og montering, og jeg jobber smått og sakte. Tanken er at jeg etterhvert skal opp i størrelse, om jeg får dette til å fungere både når det gjelder det form og format.

Annelene jobber også med blomster og tråder, hun er mest opptatt av å dissekere dem akkurat nå. Og jeg synes det er fint å kjenne en jeg kan bedrive ukunst med....
.

Å rydde seg et rom eller hekle seg en hjerne...

.

Etter å ha gått tre år på kunstskole, er det mye som må ryddes opp i - og jeg snakker ikke om tanker og følelser og sånt, jeg snakker om helt konkrete roteting på arbeidsrommet mitt. Skolesakene mine må ryddes på plass på arbeidsplassen, og ting må sorteres og settes i system sånn at jeg vet hvor det er når jeg trenger det - i alle fall må jeg ha en anelse om hvor ting er, og selv om jeg innser at så veldig ryddig blir jeg ikke, så skjønner jeg at jeg trenger et slags system i kaoset.

Mulig at det er fordi jeg er redd for mer kaos at jeg jobber med små ting om dagen, små ting som lett lar seg rydde bort. Jeg hekler. Som her, denne hjerneaktige tingen jeg har heklet. Idéen fikk jeg hos Annelene, som jeg har gått på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt med, og hatt utstilling sammen med.

Annelene jobber også med tekstil, og hun har noen betraktninger rundt strikking og kunst på bloggen sin, som jeg synes det er verdt å lese.
.

Chihuahuaer i Theresesgate

.
Det er chihuahuaer som er mitt bidrag til gruppeutstillingen til (parentes) i Galleriet i Theresesgate. Mine hunder i vinduet ser ut til å appellere særlig til små mennesker - og det liker jeg godt.




Ellers er det morsomt å se hundene montert på en ny måte, mer luft gir et helt annet inntrykk enn det tette opphenget jeg har brukt før.




Utstillingen er åpen hver dag til og med 10. august, fra kl 13 - 18.

.

Fordelen med feber...

er at livet går litt saktere enn vanlig, sånn at man f.eks. kan montere små hekla ting som har ligget på vent i en pose.

Dette er nummer 3 i det som skal bli en serie på 8. Det er noe jeg holder på med ved siden av andre ting, så jeg vet ikke når jeg blir ferdig, dette haster ikke på noen måte. Egentlig er det formene jeg er opptatt av, og jeg lager miniatyrvarianter av noe jeg tenker kan bli større etterhvert.

Disse formene får meg til å tenke på sommer, og på de små, skarpe skjellene som bor på steiner under vann, de som det er så innmari vondt å tråkke på, og som jeg ikke husker navnet på, hvis jeg da noen gang har kunnet navnet på dem... Det er ikke alle ting som trenger navn i dagliglivet - av og til holder det å si små, skarpe skjell det er vondt å tråkke på.

På et av stedene jeg bada mye som barn, levde det sånne skjell på fjellet som gikk ned i vannet. En kunne selvfølgelig gå ut i vannet et annet sted, men akkurat utenfor det fjellet var det en veldig fin sandbunn. Det var om å gjøre å gå så forsiktig som mulig for å unngå å skjære seg, og for all del, ikke skli. Belønninga var god sikt og ingen tang med skumle krabber.

På det stedet har jeg ikke vært som voksen - kan hende jeg skal dra dit til sommeren, for å få et gjensyn med et av stedene mine. Eller kanskje ikke - ting har en tendens til å være mindre og ikke så fine når man oppsøker dem igjen. Hvis jeg lar det være, kan jeg fortsatt huske en av de beste badeplassene, med verdens beste sandbunn...

Flere heklerier

Jeg fortsetter å hekle små, små former, som jeg så setter sammen.

Jeg skal lage en serie på 8 forskjelllige former, som jeg foreløig skal montere i dype hvite rammer. Grunnen til at jeg har valgt 8, har en praktisk forklaring: for mange år siden kom jeg over et knakende godt tilbud på rammene jeg bruker - ramma var på en måte et slags titteskap med klær som hang på ei snor, ikke særlig fine, men rammene hadde potensiale. I butikken hadde de 8, og de kjøpte jeg.

De har ligget og tatt plass, og venta på at jeg skulle begynne å hekle disse formene mine, som mest av alt minner meg om noe som passer til å vokse under vann.

Det tekstile. Det taktile.

En gang skal jeg hekle en installasjon, eller kanskje flere. Jeg jobber med ulike former, jeg hekler i tynt garn, med tynn nål. En gang skal jeg lage store former.

Siden jeg bruker like lang tid på å hekle en liten organisme som en stor, kunne jeg sånn sett starta med en gang, det er bare det at jeg ikke helt vet hvor jeg vil hen enda, og da er det greit med små ting for å prøve ut formene.

I mitt litt rotete liv kan små hekla ting lett forsvinne, det er derfor jeg monterer dem i små (20 x 20 cm) dype rammer, rett og slett for å vite hvor de er til en hver tid.

Sønnen min mener at det jeg hekler for tiden minner om bakterier, og små orgarnismer kan lett forsvinne hvis man ikke fanger de i glass og ramme.

Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i glass heller, men jeg er enda mindre glad i støv, og det er ikke lett å holde ting av bomullsgarn reint hvis det er limt fast i noe og befinner seg ute i det fri.

Sånn sett blir overskriften "det taktile" noe misvisende, men det er et fint ord som får meg til å smile, og om jeg en gang bestemmer meg for å slippe disse formene fri, blir de taktile egenskapene igjen åpenbare.