Jeg fant, jeg fant...

"Og hva fant du nå, da?" "En gammel TV, må vite." Jeg så det på en tur i skogen. Nei, jeg tok det ikke med hjem. Noen burde gjøre det, det er grisete å kaste fra seg søpla si i skogen. Altså, noen tar seg bryet med å legge en gammel TV i en bil, og kjøre det ut i skogen.... Hallo, det var i bilen, hvorfor ikke like godt kjøre det på en fylling, eller gjenvinningsstasjon som det vel heter nå? Der lå det i alle fall, i skogen. Og var et fremmedelement, et brudd med omgivelsene. Og det var vakkert, på en stygg måte. Jeg skulle ønske at folk kasta søpla si på steder som egner seg til det, men jeg fotograferer søppel igjen og igjen, og noen ganger bruker jeg fotografiene som utgangspunkt for noe annet, f.eks trykk. Likevel skulle jeg ønske at det gikk an å gå tur uten å se søppel overalt. Da kunne jeg kanskje fotografert blomster og små søte ekorn i stedet, hvis jeg hadde fått det til. Det er vel en fare for at det ville blitt bilder av små, døde ekorn, tenker jeg...

Hodefotinger....

En av oppgavene på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i andre klasse, var å jobbe med enkle uttrykk, som f.eks som det man finner i barnekunst. Jeg valgte å se nærmere på hodefotingen - figuren som er nettopp det - et hode med ben og gjerne armer. Hjemme hos meg heter det forresten ikke hodefoting, men Odafoting - det har seg nemlig sånn at Oda her i huset liknet så veldig på en hodefoting da hun var liten, at et av hennes søsken trodde at det det lille mennesket satt og tegnet het Odafoting. I alle fall - hodefotinger er ikke så enkle som de ser ut - det er vanskelig å ikke legge inn for mange detaljer, og det er vanskelig å ikke lage for rette streker. Det var i alle fall morsomt å jobbe med - jeg brukte mye tid på å se på barnetegninger, og ble imponert over detaljene man finner der - det er jo bare å håpe at man kanskje en dag kan bli nesten like flink som en på snart fire.

Sjølportrett med søster

Vel, dette er vel ikke akkurat det man forbinder med portrett, siden det ikke er hoder med, men strengt tatt så behøver ikke ansiktet være med for å portrettere en person, eller som her, to. Jeg kan ikke fordra å bli avbildet - ikke at jeg tror at sjelen forsvinner når den blir fotografert, men det er noe med å ha kontroll over seg selv, hvor og når andre møter deg. Og når jeg i tillegg pleier å lukke øynene eller sitte med halvåpen munn på bilder, sier det seg selv at man ikke er bestevenn med kameraet. Men her er jeg altså, sammen med søstra mi.

Død - rett og slett

Selv om min store lidenskap når det gjelder foto for tiden er å ta bilder ut av togvinduet, har jeg kameraet mitt med meg stort sett overalt ellers også. Jeg har blant annet tatt en del bilder på kirkegårder, av gravsteder. Når jeg er ute og reiser, oppsøker jeg gjerne kirkegården der jeg kommer - i Norge synes jeg det er morsomt å se hvor stor geografisk variasjon det er når det gjelder navnetradisjoner, i andre land synes jeg det er interessant å se hvordan det ser ut på kirkegårdene, og hvordan man steller gravene. En gang var jeg på en bitteliten kirkegård i Toscana, utenfor Greve. Den bittelille gravplassen lå midt ute på et solsikkejorde, og det så ut til å være en veldig lokal kirkegård. Der hadde man pyntet gravene med kunstige blomster, og det var postkort og souvernirer fra ulike steder i verden der - man oppsøkte altså de døde og "fortalte" om reiser man hadde gjort, lenge etter at personen man fortalte til var død. Det var ganske fint. I Belgia har jeg vært på krigskirkegårder fra 1. verdenskrig, der alle hadde dødd den samme dagen, og alle var unge menn. Det var ganske ekkelt. Når jeg en gang dør trenger jeg ikke et pynta gravsted, likevel synes jeg det er hyggelig at noen velger å gjøre det med sine bekjente - det sier noe om relasjoner og kommunikasjon. Inne i mitt hode lager jeg historier om de som er døde, og om "pynterne", de som er igjen. Selvfølgelig blir det bare gjetninger og ljugerhistorier, og de små ordene som ofte står på gravsteiner sammen med navn og årstall setter min fantasi i sving. Og jeg tenker at man kanskje burde lage sin egen stein, sånn at man vet at man slipper unna klisjeene. Ikke at det spiller noen rolle, men jeg ville i alle fall skrevet "Død - rett og slett".

Bedford

Av og til kommer man over steder der man bare vil snuse rundt, fotografere, og kanskje putte en og annen ting man finner i lomma og snike det med seg hjem. Jeg kom over et sted med masse, masse gammelt skrot: gamle sykler, biler, bildekk, stoler, tønner osv. osv. Og så sto denne gamle lastebilen der, en Bedford. Gammel, rusten, brukt. Men likevel, helt tydelig en lastebil, noe som en gang har vært til nytte. Og den minnet meg så om morfar, min morfar som er 96 år, og som har vært lastebilsjåfør. Jeg husker enda hvordan det lukta i lastebilen hans, i Bedforden. Og jeg husker alle de tunge gasflaskene min morfar løfta opp på lasteplanet, og hvordan lastebilsjåførene tutet og vinket til hverandre når de møttes langs veien. Min morfar var snill og sterk. Snill er han enda, men ikke så sterk lenger, når en snart er 100 år er det mye som er slitsomt, selv om det var lett før. Også mennesker blir gamle og rustne. Min morfar og den gamle Bedforden likner på hverandre - de har gjort nytten sin, arbeidet er ferdig, men de er ikke helt klare til å gi seg enda, selv om det bare er et spørsmål om tid. For dem begge to.

Det er utstilling på skolen min...

.... og sånn ser min vegg ut. Det er vanskelig å se detaljene i et lite bilde, men det kan jo klikkes på og gjøres større. Ellers kommer jeg nok til å presentere flere av trykkene etterhvert. Det er åpen skole neste helg også, og da er det samtidig siste sjanse til å få med seg årets avgangsutstilling.

Wenn jemand eine Reise tut,

So kann sie was verzählen.... Plutselig en dag var det der, inne i hodet mitt, et dikt jeg leste på gymnaset i tysktimene. Et dikt skrevet for veldig lenge siden, av Matthias Claudius, 1740-1815. Et dikt jeg ikke husker noe mer fra enn akkurat dette: at den som reiser har noe å fortelle. Og ikke bare har den som foretar en farlig og strabasiøs reise blant ville dyr og høye fjell noe å fortelle, den som reiser hjemmefra til jobben har en historie, den som går til postkassa har en historie. I alle fall - jeg husket to linjer fra et dikt og begynte å fotografere. Jeg er spesielt opptatt av bevegelse, reise. Jeg ser ut av vinduet på toget og bussen og fotograferer. Og fotograferer. Jeg er ikke sikker på hvor mange bilder det har blitt, jeg tipper ca 5000. Og det er ingenting som tyder på at jeg vil stoppe med det første - dette har blitt en slags besettelse, det å reise forbi. For det meste er det trær og jorder, av og til folk. Og noenganger kommer man til en stasjon der man vil gå av og ta et lite stopp. Noen ganger går man av på feil sted, og av og til kommer man forseint til toget. Akkurat som i livet. Det er mest trær og jorder der også. Hva jeg skal med alle fotoene? Aner ikke. Ha dem. Se dem. Når man ser mange etter hverandre ser det ut som om livet går forbi i sakte film. Noen skal jeg trykke, som her. Mange skal kanskje bli en installasjon, et rom, en liten verden.

Denne bussen fanget jeg fra toget i et sted i Sverige i 2006. Noen reiser forbi hverandre. Alle har noe å fortelle. Dette er en del av min fortelling.

Elevutstilling

ÅPEN SKOLE / UTSTILLING VED DET TVERRFAGLIGE KUNSTINSTITUTT
Fredag 8.juni kl. 18
Lør-søn 9-10 og 16-17. juni kl. 12.00 - 16.00
Det Tverrfaglige Kunstinstitutt
Kirkeveien 71 B
1344 Haslum
www.kunstskole.com

Denne utstillinga markerer slutten på skoleåret, og er samtidig som det er en utstilling som er åpen for alle, er det også produktet som skal evalueres av flere kunstnere. Jeg har valgt å stille ut en type trykk jeg har jobba med en stund. Mye av tematikken er den samme som jeg har jobba med tidligere: reise og forandring, og min besettelse når det gjelder å fotografere i fart. Dette kommer jeg helt sikkert til å si mye mer om etterhvert, sikkert alt for mye...

Men akkurat nå: hjertlig velkommen til skoleutstilling.

Nei, dette handler ikke om Jesus....

men kanskje handler det litt om frelse, og kontroll. Og om rever som går forbi om natta, og små gule blomster. Og om mangelen på kontroll. Og kanskje litt om sjalusi. Og kontroll.

Fru Mussolinis balkong

På høstutstillingen i 2006 så jeg installasjonen «Mussolinis balkong» av Hedda Leivestad og Lotte Konow Lund, som viser til gryende nyfascisme i Europa. Da jeg jobbet med min bittelille balkong, undret jeg meg over hvor fru Mussolini befant seg. Ikke bare det, men jeg undret meg over at jeg som historielærer aldri noen gang har hørt om fru Mussolini, kanskje bortsett fra i en eller annen bisetning. Hvem var hun, og hva gjorde hun? Hun het Rachaele, var født i en bondefamilie i 1890, og hun flyttet sammen med Benito Mussolini i 1910, de giftet seg i 1915. Hun fikk 5 barn, og var en modell for den fascistiske husmoren. Etter krigen ble hun arrestert, men ble løslatt etter noen måneder fordi hun var en harmløs husmor. Seinere drev hun en restaurant. Hun døde i 1979. Hvem hun var? Aner ikke. Hun var en lojal kone, og mor til mange, akkurat sånn som det fascistiske kvinneidealet sier man skal være. I min fantasi hadde hun en balkong - en bitteliten gul balkong. Og en rød komfyr.

Flere bokser

In a Barbie World....

Jeg kan ikke huske at jeg var så veldig opptatt av dukker da jeg var liten - jeg hadde en dukke jeg virkelig likte - han het Sam og var en negerdukke med guttetiss.... Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig at dukker hadde kjønnsorganer, det er vel forsåvidt ikke det enda, og det spiller ikke noen særlig rolle heller, siden det faktisk er hva man leker at er der som er det viktige. Men min dukke hadde altså kjønnsorgan, noe som var sjeldent, og det er sikkert derfor jeg husker det. Negerdukker var ikke sjeldne, og ja, jeg er så gammel at jeg vokste opp den gangen det het negerdukker. I alle fall, jeg var ikke så veldig opptatt av dukker, og i alle fall ikke av Barbie-dukker. Kanskje det er derfor jeg er så opptatt av det nå? Jeg kjøper dukker når jeg er ute og reiser, jeg arver dukker fra unger jeg kjenner, jeg stjeler dukker fra barna mine.... Til opplysning - ungene mine er store, jeg river ikke lekene ut av hendene på gråtende barn. Til gjengjeld river jeg ofte hendene av lekene... I denne samlingen av bokser har jeg brukt deler fra dukker og gjenstander som tilhører dukker, samt noen andre små ting som godt kan passe inn i et dameliv. Jeg pleier ikke å sette navn på noe av det jeg lager, men fellesbetegnelsen for dette er In a Barbie World.

Bokser med bein

En av tinga vi har snakka mye om på skolen, er symboler og tegn, og vi har også snakka mye om "primitiv" kunst. Da vi skulle flette det inn i en liten oppgave, var det naturlig for meg å bruke boksene mine. Bein framstår for meg som et urmateriale - noe man alltid har hatt tilgang på, og som mennesket har brukt til både nytte og pynt i tusenvis av år. Her har jeg lagt beina ut som tall - noe som i seg selv er symboler på noe annet. Om mine bokser symboliserer noe annet enn det du kan se? Det sier jeg ikke.....

Tekst og tanke...

Når man skal bruke tekst som et element i kunst, er det lett å bli litt for fortellende, sånn at den som lager verket lett kan komme til å bestemme hva betrakteren skal se. Da jeg skulle velge tekster til mine tablåer/bokser, var det viktig å unngå å lage helt ferdige historier - teksten er derfor løsrevet fra "handlingen" i tablået. Jeg bruker ord som jeg på en eller annen måte synes hører sammen, det kan være ramser fra tysk grammatikk, ord fra en barneregle, tall, osv. Bare et sted falt jeg for fristelsen til å lage en virkelig fortellende tekst: en av soldatene sitter med en telefon i handa, og jeg laget en telefonsamtale med moren hans. Noen vil si at teksten sammen med figurene er meningsløs. Ja, den er kanskje det. Men å finne tekst som skaper mening til soldataktiviteter tror jeg nok jeg må overlate til noen andre....

Mer om boksene mine

Da jeg var liten, hadde en av fetterne mine kjempemange plastsoldater. Jeg tror aldri han lekte med de, men de ble satt opp i små landskaper ut fra en plan jeg aldri forsto noe av. Siden den fetteren var mye større enn meg, turde jeg aldri å røre soldatene hans, selv om jeg hadde lyst. Jeg hadde aldri soldater, men jeg hadde cowboy og indianerfigurer. Og selvfølgelig hester. Den fineste var hvit og stod på to bein. Det gikk an å plukke fra hverandre menneskefigurene og sette de sammen på nye måter. Det var fort gjort å miste de bittesmå hodene, så det var alltid flere hodeløse ryttere med i leken. For disse figurene lekte vi med. Den peneste indianeren het selvfølgelig Sølvpilen, og han ville alle være. Eller Månestråle, selvfølgelig. Ingen hadde egentlig lyst til å være Falk - det var til og med mer populært å være pumaen Tinka. Ikke at dette har så mye å gjøre med soldatene og boksene mine. Det var bare det at da jeg skulle begynne å sette opp små tablåer i boksene, fikk jeg det ikke til. Jeg klarte rett og slett ikke å leke med soldatene i det hele tatt - hadde det vært cowboyer og indianere ville det vært noe annet. Jeg satt der med 100 plastsoldater og 40 bokser og klarte ikke å sette det sammen til noe, ikke før jeg ga de fleste soldatene en liten rosa detalj ble de noe jeg klarte å forholde meg til, og noe som kunne få plass i boksene uten at jeg prøvde å få det til å likne på den virkelige verden. Joda, det er små fortellinger i boksene mine, og de har like mye med virkeligheten å gjøre som historiene om Sølvpilen, Månestråle, Falk og pumaen Tinka.

I boks

Da jeg begynte i 2. klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle male mye, særlig fordi jeg dreiv med så mange andre ting enn bilde i 1. klasse. Men det ble ikke helt sånn - det er så mange spennende små ting i verden som bare ber om å få havne i små bokser.... Nesten hele høsthalvåret ble for min del brukt til å putte ting i bokser - små ting i små bokser. Soldater og dukkebein. Og andre bein. Fortsatt leiter jeg etter ting til boksene mine, selv om jeg ikke er besatt av å jobbe med dem akkurat nå. Eller, jeg leiter vel ikke, jeg finner det bare. Hvordan jeg har jobbet, hva jeg har jobbet med , og hvorfor jeg har gjort det, skal jeg si mer om etterhvert. Akkurat nå skal jeg bare legge ut noen bilder av boksene mine, fra soldatserien min, som er den største boks-serien jeg har jobbet med til nå.