Oh, what did you see, my blue-eyed son?

Innimellom andre ting, jobber jeg videre med bildene til det som kanskje en dag kommer til å bli en sammenhengende bilderekke. Selv om jeg planlegger en bilderekke, jobber jeg ikke i rekkefølge, i så fall har jeg brutt den nå...

Jeg jobber best i serier, og da får jeg heller hoppe litt fram og tilbake i teksten jeg har som utgangspunkt. Ja, jeg ser at akkurat her er det nok en overtydelig tekstreferanse, med alle øynene, men jeg ville så gjerne bruke dem. Det kan være at det skal males over, eller at dette bildet skal ut av serien - men siden jeg snakker om en langvarig prosess, er det ingen beslutning som haster.

Jeg er fortsatt veldig i tvil om hvor jeg vil, og ser at dette nok kan bli vel kitschy. Men så er det nå kan hende sånn at når det bli mye nok, og det muligens blir installert i et rom, med lyd, at det vil framstå som riktig likevel. Og for meg er det nok helt rett å male små babyer akkurat nå - jeg trenger å bli minnet om at en gang var de små og søte, de store guttene som produserer skittentøy og setter fra seg de store skoa sine over alt.

Oh, where have you been, my darling young one?

Dette bildet er ikke ferskvare, det er en stund siden jeg malte det, men jeg har bare ikke vært helt sikker på om det er ferdig eller ikke. Det jeg har lurt på er bakgrunnen, den består bare av det umalte lerretet, og jeg har vurdert flere fargeløsninger uten å finne noe jeg tror vil fungere godt sammen med ansiktet her. Så bakgrunnen forblir naken og umalt, og forhåpentligvis er den med på å understreke ansiktsuttrykket.

Oh, where have you been, my blue-eyed son?

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Jeg vet litt, selvfølgelig, jeg vet at jeg maler. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette. Jeg vet at jeg, som har et anstrengt forhold til Bob Dylan, plutselig fikk lyst til å gjøre noe i forhold til en Dylan-tekst. Jeg vet bare ikke helt hva enda. Kanskje det blir en serie bilder for å illustrere teksten, kanskje det blir en kombinasjon av bilder og objekter, kanskje det hele renner ut i sanda.... Det er ikke så farlig akkurat nå - man trenger ikke alltid å vite hva man skal med alle ting. Og dette er et sideprosjekt for meg, noe helt annet enn reisemotivet jeg jobber med, noe helt annet enn fotografier av bevegelse. Dette er noe litt stille og sakte jeg kan jobbe med på arbeidsrommet mitt, enten for å fylle hodet mitt med nye tanker eller tømme det for gamle.

Så her er altså det første av noe som kanskje, kanskje, skal bli en serie. Og muligens det som gjør at denne bloggen bør døpes om til "Kitsch, kanskje"....