Moderna museet: Klara Lidén

.

 - Dette kunne vært arbeidsrommet ditt, sier mannen.
Jeg svarer at det kunne det ikke, mitt arbeidsrom er ikke så ryddig.
Vi er på Moderna museet i Stockholm, og ser en utstilling av Klara Lidén.

Konstruksjonen Unheimlich Manöver har hun skapt ved å tømme leiligheten sin for ting, og sette de sammen igjen, som et verk.

Mer om utstillingen, og Lidén, kan leses på museets side. Der er det også fotografier av bildene hun har laget ved å bygge opp plakater i lag på lag, som hun så har malt.

Utstillingen står til 9. oktober, og er vel verdt et besøk for den som befinner seg i Stockholm i denne perioden.
.

Kunst i Svendborg

Jeg har vært i Svendborg mange ganger, men i sommer var føste gang jeg besøkte kunstforeningen der, SAK. Det angrer jeg ikke på. Sommerens utstilling, KROP, var spennende og utrykksfull, og jeg fikk se nærmere på kunstnere jeg bare så vidt har hatt kjennskap til.

Lars Calmars skulpturer var det som tok mesteparten av plassen. Han framstiller kroppen som den er, hos helt vanlige mennesker, og man ser hvordan alderen setter spor. Og jeg tenker at dette er så nakent som noe kan bli, her er ingenting retusjert, både tyngdekraftens virkning og alle rynker som samler seg i livet får være med. Likevel føler jeg meg ikke som en kikker, her er både humor og varme, og figurene kikker tilbake på meg, helt uten skam.

En av Lars Calmars håndverkere

To eldre damer

Fra serien rockere

 

Juleplatte. Denne er bare en del av en stor serie.

 Kasper Holten er representert med flere skulpturer, men det som gjorde størst inntrykk på meg, var verket "Minder fra et moderat fysisk pres", hvor førti hoder i leire er utsatt for lemlestelse/press i større eller mindre grad. I tillegg til de "ødelagte" skulpturene, var filmatiseringen av prosessen en del av verket.

Kasper Holten, Minder fra et moderat fysisk præs

Maria Rubinke var en del av utstillingen "Holy Toy" som ble vist på Haugar denne våren. Hennes skulpturer er så ettertraktet, fortalte den hyggelige museumsvakten, at alt som var på denne utstillingen var utlånt fra kjøperne. Rubinkes figurer er vakre og fasinerende i all sin groteskhet.

Maria Rubinke: Wannabe Cinderella

Med på utstillingen var også fotografen Majken Rasmussen, som dokumenterer Rubinkes prosess.

Sommeren nærmer seg slutten. det gjør denne utstillingen også. Den står fram til 8. august, og er altså i Svendborg, på Fyn. På sida til SAK får man vite mer om denne utstillingen og kommende utstillinger. Om man er på Fyn nå denne første uka i august, er denne utstillinga noe man bør få med seg, og jeg er i alle fall helt sikker på at jeg kommer til å besøke SAK igjen.
.

På Louisiana 1

.
Det er mulig at Louisiana ved Humlebæk utenfor København er mitt favorittmuseum. Denne sommeren er det i alle fall det, og det er det mange grunner til - grunner som må presenteres over flere bloggposter.
Alle steder der man kan se verk av fotografen Rineke Dijkstra, er mine favorittmuseer, hennes arbeider er nydelige, disse to bildene er fra en serie der hun fotograferte ungdommer i Israel med 20 måneders mellomrom, med og uten uniform. I sine bilder er hun opptatt av overganger, og jeg liker at personene hun fotograferer ser rett på meg.

Cobraene er en annen grunn. Cobragruppen, som virket en kort periode rundt 1950, har alltid fascinert meg. Jeg har vært på Cobramuseum i Nederland, og jeg har sett utstillinger med cobra-gruppens medlemmer hver gang jeg har hatt anleding til det. På Louisiana har de et eget rom til Asger Jorn, en av mine favoritter.

Alle som liker Asger Jorn, og som tilfeldigvis er i nærheten av Silkeborg, bør besøke Museum JORN. Jeg har vært der, men ikke etter at det byttet navn til museum Jorn, men da det het Silkeborg Kunstmuseum.

På Louisiana henger også flere av bildene til Carl-Henning Pedersen. De er absolutt verdt å se. Flere av bildene hans er "grøsse-bilder" for meg. Det betyr ikke at jeg blir redd for dem, men at hårene på armene mine reiser seg, og det går et grøss gjennom hodet. Det er deillig kunst!

For de som er på Jylland, og har mulighet til å dra innom Herning og vil ha en god kunstopplevelse, er Carl-Henning Pedersen og Else Alfelts museum et fint sted å gå. Rett ved siden av ligger Heart - Herning Kunstmuseum, og så man må ta seg god tid her.

Også denne gangen hadde jeg forresten med meg en egen skulptur....
.

Statens museum for kunst, København

 .
En veldig varm sommerdag var jeg på Statens Museum for Kunst, Danmarks Nasjonalgalleri, i København. Det er et kjempestort kunstmuseum, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bli overutslitt av å tråkke rundt, og valgte derfor hva jeg skulle se.

 
Tomás Saracenos verk "Biospheres" hadde jeg gledet meg til å se, med de svevende klodene. Denne installasjonen likte jeg godt, og det går an å lese mer om den her.

Hovedutstilleren, Bjørn Nørgaard, hoppet jeg over. Ikke fordi jeg ikke liker hans verk, dette er kunst jeg liker, men fordi jeg hadde med meg en mann som ikke liker det spesielt godt. Jeg har sett "Hesteofringen" tidligere, og ble fascinert. Mannen min har også sett verket før, han ble kvalm.

Som vanlig installerte mannen min seg som en skulptur i utstillingen, og som vanlig fotograferte jeg. Fotografier var det også i Den Kongelige Kobberstiksamlingen, og det var faktisk en av grunnene til at jeg ville til dette stedet. En av mine favorittkunstnere, Elke Krystufek, har et par bilder her, og de ville jeg se. Jeg ble ikke skuffa. Her var billedkunsten i fokus, og fotografiet var et middel for å skape kunst, det liker jeg. Jeg pleier å si at jeg liker fotoet best når det slutter å være foto, uten at jeg kan forklare nærmere hva jeg mener, og akkurat det opplevde jeg her. Jeg glemte selvfølgelig å fotografere i fotoutstillingen....

Ellers likte jeg å se "En stemme der aldrig forstummer" av Ursula Reuter Christiansen. Det var mange andre ting jeg likte også, og vi konsentrerte oss om å se de nyere verkene, ellers ville det blitt for mye.

Det er morsomt å se på folk også, når man er på museum. På skoleungdommene som er tvunget til å være der, og på de som jobber der. Og så er det morsomt å se og høre på de som mener ting veldig høyt, særlig menn som er på utstillinger med nye kjærester, i alle fall tror jeg det er nye kjærester, bare noen ganske nye orker å høre på pompøse utlegninger om kunst og kunstnere fortalt med utestemme inne.

Jeg ble mer sliten i beina enn jeg hadde tenkt. Og kafeen var akkurat sånn som den ikke bør være: veldig stram og rett, og så høyt under taket at det å hviske var den eneste måten man kunne kommunisere på, uten å snakke for veldig mange andre også. Men kaffen var helt OK.
.

Om Ping Pong, taksidermi og å skrive seg bort...

.




Noen ting fascinerer meg veldig. Utstoppa dyr, for eksempel, de fascinerer meg. Ikke bare det utstoppa dyret, men alle historiene man kan lage, og settingen der dyret befinner seg.

Noen ganger ser man dyr som ble stoppa ut for lenge siden, og derfor er litt slitt - her jeg bor har vi for eksempel et museum med flere utstoppa dyr der stoppen kommer litt ut i sømmene, og det ser ut som om noen har spist litt på dem. Når jeg er der, tenker jeg at jeg er på et museumsmusem, som viser hvordan man gjorde det i gamle dager, før man laget modellene i plast og andre syntetiske materialer. Og jeg tenker at det egentlig er veldig hyggelig at et museum beholder de gamle, slitte modellene også, samtidig som det er bra at man ikke dreper dyr bare for å putte dem i glassmontre lenger.

Det er ikke alltid man vet så mye om dyret man ser på, det døde dyret som ser på deg med glassøynene sine. Men noen ganger får man mer informasjon enn man vil. Vi var f.eks. på naturhistorisk museum i Gøteborg for noen år siden - omdøpt av ungene vi hadde med til dyreplagermuseet. Der hadde de en kjempestor samling av dyr, og de fleste hadde skilt av typen "Kjempesøt grevlingunge, to timer gammel" og "Bambi, to dager". OK - ikke akkurat de ordene, men den type informasjon. Vi trengte ikke å vite det, vi trengte ikke å se for oss dyremammaen som ble igjen etter at noen tok fra henne ungen. - Av en eller annen grunn ble ungene mer opprørte av de utstoppa dyrebabyene enn av de siamesiske mennesketvillingene som lå på et stort glass, men det er en annen historie.

Jeg har av og til vært hjemme hos noen som har hatt utstoppa dyr. Tanta til moren min hadde røyskatt, rev, diverse fugler og andre små dyr stående rundt i huset sitt. Litt skummelt var det med alle øynene som så på meg, men mest spennende. Jeg vet ikke om det var hun eller mannen hennes som drev med taksidermi på fritida, men dyrene så i alle fall bra ut.

Det er det ikke alltid de gjør, de utstoppa dyrene man ser hjemme hos folk. Men det er vel med det som med andre ting: hvis ungen din kommer hjem og har laga noe til deg, så setter du det fram, ikke sant? Selv om det ene beinet har en litt merkelig vinkel og hauken ser mer ut som ei høne. Og selv om ungen din er voksen. Jeg tipper at det tar lang tid å bli en god taksidermist.

I en bruktbutikk jeg var i Delft i Nederland lå det en utstoppa katt i en stol i vinduet. Den var nok ikke prega av verdens beste håndverk, men den så snill ut. Jeg tenkte at noen hadde vært veldig, veldig glad i katten sin, og ikke klart å gi slipp på den. Jeg angrer bittelitt på at jeg ikke kjøpte den katten.

Litt morsomt å vite for de av oss som samler på kunnskap man strengt tatt ikke trenger, er at Norge er det eneste landet i Europa som har en offentlig utdanning i faget som kan gi fagbrev. Ikke at det finnes en taksidermistskole, man må gå i lære i tre år, men like fullt: det er en godkjent utdanning.

Det jeg egentlig skulle si noe om, var utstillingen jeg var på tidligere i sommer, i Brandts kunsthaller. Det var utstillingen "Ping pong" av den kinesiske kunstneren Huang Yong Ping. Utstillingen var på Astrup Fernley før den kom til Brandts, men som i fjor måtte jeg til Danmark for å se en utstilling som hadde vært i Norge før. Siden jeg har skrevet meg helt bort, skal ikke jeg si noe om denne utstillingen, det går jo an å lese Brandts egen omtale hvis man vil vite noe om den. Jeg skal si så mye som at jeg lot meg fascinere, og så lurte jeg veldig på hvordan de hadde fått elefanten inn i rommet. Det fikk jeg svar på i et videoklipp fra TV2/Fyn.

Pings utstilling er mye, mye mer enn en utstoppa elefant - jeg tenker at jeg gjerne vil se flere av hans installasjoner seinere, om jeg får mulighet til det - motsetningene mellom øst/vest og mangel på dialog og samhandling er temaer Ping belyser på en måte som får meg til tenke, og i installasjonene bor det mange fortellinger jeg ennå ikke har oppdaget.
.

Rødt hår på utstilling

.





Rødt hår i befolkningen kan komme til å forsvinne, leste den nederlandske fotokunstneren Hanne van der Woude i en avis. Takk og lov for at hun leste den artikkelen, for det satte i gang en spennende prossess som har ført til boka og utstillingen "MC1R -Natuurlijk rood haar". Jeg så denne utstillingen på Fotomuseet i den Haag, og likte den veldig godt.

De rødhårete modellene er satt inn i det nederlandske landskapet, og det røde håret forsterker de grønne omgivelsene - en helt spesiell glød oppstår, og alt blir veldig levende og fylt av bevegelse.

Ustillingen er tatt ned, men det er mulig å bestille boka fra kunstnerens hjemmeside

.

Ron Mueck

I går tenkte jeg ganske mye på Mummitrollet, og jeg gikk og nynnet på "Mummitrollets vise". "Jeg er et lite troll som tror at verden kanskje er for stor", nynnet jeg, og så kom jeg til å tenke på Ron Mueck.

Ron Mueck lager kjempestore realistiske menneskefigurer. "Boy" har jeg sett på ARoS, det fantastiske kunstmuseet i Århus som alle burde besøke om de er på de kantene. Det er en opplevelse å stå ved siden av den veldig store gutten, man får en følelse av å være bitteliten, alt for liten, selv om det er sånn at det er gutten som er alt for stor.

På avstand ser "Boy" ut som om han er på vakt, og at han er veldig bekymret for noe. Når man kommer nærmere, og kikker opp under armen hans, ser man at han smiler. Det liker jeg, det tvetydige.

"A girl", den store, nyfødte babyen, har jeg aldri sett, men jeg kan forestille meg hvor mektig hun er i virkeligheten.


Flere bilder av Muecks skulpturer, kan du se her. Her finner du også et par filmsnutter. Han lager forresten miniatyrmennesker også, og de er like fascinerende som de store.

Norske bilder, Stenersenmuseet, Kunstnerforbundet og en død fugl...

Jeg brukte store deler av søndagen til å se utstillinger. Og jeg vet det - det er dumt å gape for høyt, det ender lett med at man blir kvalm av inntrykk som blander seg. Men jeg innrømmer at jeg er grådig av natur, og når det i tillegg tar litt tid å reise fra Sandefjord til Oslo, vil man gjerne ha med seg så mye som mulig på kort tid. Og det er akkurat som å være barn på 17. mai - man har lyst på is, pølse og sukkerspinn, og husker ikke før etterpå at den kombinasjonen ble litt voldsom året før.

Altså - det ble litt mye både for meg og den stakkars mannen jeg var sammen med. Jeg skal ikke si så veldig mye om det vi så, de inntrykkene som er igjen er ikke ferdig fordøyd, men siden jeg sjelden er helt stille, kan jeg jo si litt.

Det var mange som valgte å se Norske Bilder i Oslo Rådhus da jeg var der, sånn at det i tillegg til at det var mye forskjellig å se på veggene, var det mye støy og mange samtaler å lytte til. Jeg blir veldig lett ukonsentrert og følger mer med på medpublikummet mitt enn på det som henger på veggen, men jeg likte godt Benjamin Bergmanns store bilde "Omfang". Og jeg liker det som skjer i arbeidene til Gunvor Nervold Antonsen der tekst møter broderi, tekstil og maling lag på lag. Og hadde jeg kunnet ta figurene fra Charlotte Bergesens bilder på fanget og gitt dem en klem, hadde jeg nok gjort det, for de fikk meg til å bli ganske myk...

I kunstnerforbundet henger Hanne Borchgrevink, Ragnhild Løkke og Kari Dyrdal. Det var mange hus, og mye blomster. Jeg likte nok Ragnhild Løkke best denne søndagen, muligens fordi det enkle uttrykket gav meg ro uten å være verken blomst eller hus...

Vi avslutta runden på Stenersenmuseet. Og akkurat som når man skriver blogg og tenker at nå er det på tide å bli ferdig, var jeg ganske utålmodig og slurvete på utstillingen. Derfor skal jeg la være å si noe om det jeg så, for jeg tror at utstillingen Equatorial Rhythms fortjener bedre enn det jeg kan si nå, og den skal være der ut året, så det er vel stor sannsynlighet for at jeg kommer til å se den en gang til.

Ute i verden så jeg en død fugl, hva slags aner jeg ikke, men den var fin å se på. Det lå overraskende mange fjær strødd rundt den - rart, siden den ellers så ut til å ha fjæra i behold. Jeg hadde litt lyst til å snu den for å se under, kanskje den var fjærløs der, men siden jeg er voksen, gjorde jeg det ikke... Og jeg var litt lei meg for at den voksne jeg hadde med meg ikke gav meg kake på Deli de Luca, det kjentes litt ut som når noen sa at det ikke var lurt å spise sukkerspinn på 17. mai - selv om en vet at det er sant, er det litt leit også. Men suppa jeg spiste var god, jeg så mange bilder og en pen, død fugl. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.....

Inger Sitter på Haugar

På Haugar Vestfold Kunstmuseum vises det en utstilling med bilder fra Inger Sitters produksjon de siste 40 åra. Hun er vel en av våre mest anerkjente modernistiske malere, og som alltid når jeg ser hennes bilder, lar jeg meg fascinere av strøka som er utført med så mye kraft, og det er en opplevelse å se så mange av hennes bilder samlet på et sted. Utstillinga viser også flere av hennes nye arbeider, der det ser ut som om farge er mer på vei inn i hennes bilder igjen. Utstillingen henger fra 8. september til 28. oktober, og er vel verdt å få med seg om man befinner seg i Vestfold i denne perioden

.

Forgotten girls

Jeg har vært på Världskulturmuseet i Gøteborg og sett en utstilling om Trafficking. Det er en utstilling med masse informasjon, og mange historier om overgrep og seksualisert vold, men også historier om å bryte ut og å ta tak i eget liv. Og mye kunst. Av og til synes jeg at "informativ" kunst lett kan bli overpedagogisk og for fortellende, men på Världkulturmuseet synes jeg de er flinke til å sette sammen utstillingene på en måte som gjør at man ikke kommer inn i klisjeenes verden, men opplever kunsten som en selvstendig del av utstillingen. Det er flere kunstnere som stiller ut, og utstillingen blir også godt presentert på nettet. Utstillingen pågår fram til oktober, og er verdt et besøk om man er i Gøteborg. En av kunstnerne, Jill Renee Smith, har også et eget nettsted, "Forgotten girls" som jeg synes det er verdt å besøke, særlig synes jeg objektene hennes er kjempefine.

Tørke...

Ikke ute, akkurat, men inne i hodet mitt. Bare jeg nærmer meg en pensel, begynner jeg og klø - og ikke i fingrene - det er mer som en slags allergisk reaksjon. Men når man ikke klarer å skape noe sjøl, kan man jo nyte andres arbeid, og håpe at arbeidslysten kommer tilbake. Jeg har vært en tur i Danmark, og selvfølgelig vært innom en del museer. Jeg var en tur i Århus, og var da selvfølglig innom Aros, et av Nordeuropas største museer for moderne kunst. Og jeg var på et av mine favorittmuseer, Else Alfelt og Carl-Henning Pendersens museum i Herning - begge Cobra-malere. Museumsområdet er en opplevelse i seg selv, med flere museer, skulpturpark, geometriske haver. Jeg var også på Herning kunstmuseum, og det var litt morsomt at jeg måtte dit for å se utstillingen "Uncertain States of America" som kom dit fra Astrup Fernley. En ny opplevelse for meg var Brandts Kunsthaller i Odense, også verdt et besøk. Også der kom faktisk mange av de utstilte verkene fra Astrup Fernley. Siden det var i Horsens jeg hovedsaklig tilbrakte feriedagene mine, var jeg også på Horsens kunstmuseum. Et fint museum i en fin liten by, det er sjelden en finner museer med så høy kvalitet i norske byer på samme størrelse - verdt et besøk hvis man skulle være på de kanter.