Pippip Ferner på Galleri Skallum

Pippip Ferner stiller ut malerier og skulpturer på Galleri Skallum fra 2. februar.

På Haugar Kunstmuseum, akkurat nå...

.... vises utstillingen "Pubertet". Fra ulike ståsteder og med ulike innfallsvinkler belyser et utvalg kunstnere en av livets overgangsfaser, puberteten. Foto, tegning, maleri; alt handler det om oppvekst og sårbarhet. Her finner man verk av bl.a. Sally Mann, Simen Johan, Marit Victoria Wulff Andreassen, Sverre Bjertnæs og Rineke Dijkstra (som forøvrig har vært en av mine favorittkunstnere siden jeg så henne i Nederland en gang for mange år siden).
Samtidig, akkurat nå, er Haugar siste stopp for den store nordiske vandreutstillingen med Kjell Nupens malerier. Dette er en retrospektiv utstilling, men her er også mange nye arbeider som ikke er vist i Norge før.
Vi som bor i Vestfold er heldige som har denne perlen av et kunstmuseum i nærheten, det er vel verdt et besøk. Og hvis man vil ha en ekstra liten nytelse, serverer de veldig god kaffe i kaféen...

Ny hund

Ikke en chihuahua denne gangen, men en bullterrier. Jeg har sagt noe om bullterriere før, og denne kan nok passere som broren til den forrige jeg malte. Den tredje i serien er under arbeid, og blir nok ferdig om ikke lenge.

Jeg har sagt før at jeg er redd for hunder, nesten uten unntak. Jeg er ikke redd for Sara, for hun går jeg på skole sammen med, og så har hun ingen tenner. Og om hun skulle finne på å klype meg med gommene, skal jeg nok klare å forholde meg til det. Og så er det vel med hundeangst som annen fremmedfrykt - vi er redde for en gruppe, enten det er mennesker eller dyr, bortsett fra akkurat de vi kjenner, de er egentlig ganske greie.

Selv om jeg vet at de fleste hunder sikkert er snille, klarer jeg ikke helt å tro på det i virkeligheten. Jeg ser på hunder som potensielle angripere, og de er faktisk rovdyr langt der inne. De veldig små hundene, de som ikke rekker meg lenger enn til knærne, er jeg ikke så redd for. De tenker jeg at jeg skal klare å tråkke på om de skulle gå til angrep.

En gang snakka jeg med en psykiater jeg traff i en sosial sammenheng om det å være redd for hunder. Han sa at jeg kunne jo begynne med å skrive ordet hund i sanda for å møte angsten min - og tro meg, det var alvorlig ment. Jeg orka ikke å snakke med han så veldig lenge, og siden det var på den tiden jeg fortsatt røkte, kunne jeg unnskylde meg med at jeg måtte ta en røykepause. Herregud, hadde jeg vært ikke-røyker hadde jeg sikkert begynt å røyke for å slippe unna...

OK - det å skrive hund i sanda framsto som ganske teit for meg den gangen, og gjør det forsåvidt enda. Men jeg må jo lure litt på om det er nettopp det jeg gjør, at jeg i stedet for å skrive hund i sanda maler dem, igjen og igjen. Ikke at jeg tror det hjelper akkurat, forleden dag da jeg gikk tur, gikk jeg en omvei for å slippe å gå forbi en hund som stod i bånd, inne i hagen sin.... Men kanskje, når jeg bare får nok hundebilder, tør jeg å liste meg forbi en hund i bånd....

Sara Skolehund

Jeg skulle komme tilbake til Bibbi Møllhausen og hennes utstilling "Face to Face" som åpner på Galleri Albin Art i dag. Tanken var at jeg skulle poste noen flere bilder, og si litt om dem. Sånn blir det ikke. Bildene svever rundt et sted i cyberspace, og har i alle fall ikke kommet fram til min e-post. Derfor skal jeg si litt om Bibbis hund i stedet.

Bibbi er den eldste eleven på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, hun er 70 år, og pensjonert lærer. Sara er vel omtrent like gammel, og pensjonert hund. Begge to er de bestemte damer som vet hva de vil (men i motsetning til Sara er ikke Bibbi en som logrer for noen).

Hver eneste dag kommer Sara løpende inn på skolen - like fornøyd og glad. Egentlig skal hun sitte pent i en bag, og hun gjør det mye av tiden, når hun vil det selv. Når hun ikke vil det, går hun rundt og inspiserer, og ser om noen har mistet noe hun kan spise på gulvet. Av og til får hun litt maling i pelsen eller under potene, sånn er det med hunder som går på kunstskole.

Der Bibbi er, er ofte Sara, så jeg antar at hun nok er å treffe på Albin Art nå i utstillingsperioden. Der sitter hun nok ganske pent i bagen sin. Hvis hun vil det selv.

Skulptur

I to uker har vi hatt gjestelærer på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Marian Heyerdahl har undervist og veiledet i det å lage former til skulptur. Hun er en travel dame, så det er ekstra morsomt at hun har tatt seg tid til å komme til skolen vår.

Det har vært to intense uker - vi har laget en skulptur i leire som vi så har brukt som utgangspunkt for å lage en gipsform. Vi har laget en enkel form, hovedsaken har vært å lære prinsippene, sånn at vi kan utvikle det videre senere hvis vi har lyst.

Jeg har laget en veldig enkel form - jeg har tatt utgangspunkt i en stein, og har tenkt at jeg vil ha noe jeg kan lage i flere materialer og også kombinere med andre former og materialer. Akkurat nå står den inne i gipsformen, og forhåpentligvis vil den falle ut helt av seg selv. Jeg vil da sitte igjen med en form jeg kan bruke til f.eks å støpe i betong - og det gleder jeg meg til.

Noe annet jeg gleder meg til, er at Marian Heyerdahls utstilling med en feminin utgave av de berømte kinesiske terrakottakrigerne kommer til Moss til sommeren, men foreløpig får vi nøye oss med å smugkikke på dem her.

Utstilling, Bibbi Møllhausen

Bibbi Møllhausen, elev i 3. klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, skal ha utstilling på Galleri Albin Art fra 26. januar til 6. februar. Tittelen på utstillingen er "Face to Face". Åpningstidene er 12 - 16 lørdag og søndag, 12 - 17 mandag, onsdag og fredag og 12 - 19 torsdag. Jeg har planer om å komme mer tilbake til dette, men foreløpig får det klare seg med invitasjonen til utstillingen.

Hjerner på hjernen...

Hver gang jeg tenker at jeg er ferdig med hjerneserien min, dukker det opp et bilde eller noen ord jeg har lyst til å bruke. Og jeg tenker at en til, det kan jeg vel alltids orke, selv om det er litt kjedelig. Ikke å lage dem, det er ikke kjedelig, men å finne alle elementene jeg vil ha med. Derfor er dette "sakte-arbeidet" mitt, det jeg gjør ved siden av ting. Jeg maler inn noen ord, og venter. Så finner jeg kanskje bilde av en hund, limer det på, og venter. På den måten har jeg vel ikke mer enn 7-8 bilder som er ferdige, og kanskje 20 som jeg holder på med. Og venter, mest venter.

Siden jeg vanligvis er et utålmodig menneske, velger jeg å tro at jeg har godt av å vente litt av og til, og tenker at kanskje det helt rette utklippet dukker opp en dag, og da har jeg ikke ventet forgjeves. Og det skal ikke alltid så mye til for at jeg skal bli fornøyd, av og til holder det med en hund, en ramme og noen ord.

En hund og en til...

Det er mulig at noen vil si at det holder på å rable for meg - ikke nødvendigvis fordi jeg maler den samme lille hunden igjen og igjen, men fordi jeg syntes så synd på den da jeg lå der søvnløs, at jeg stod opp og malte "min" lille hund sammen med en liten venn. OK - så var det vel kanskje ikke omsorg for en hund som ikke finnes som gjorde at jeg stod opp, det var vel heller det at jeg drakk kaffe kl 01.30 som gjorde det vanskelig å sove, men jeg synes vel det blir en bedre historie ut av det om jeg synes synd på mine egne bilder og må skaffe venner til dem...

Så må jeg jo innrømme at jeg nok synes litt synd på chihuahuaer - de er så små, og ser ut som om de fryser på beina. Og akkurat som når jeg ser Celine Dion på TV og tenker at noen må gi den dama en brødskive, tenker jeg det samme om de små tynne hundene. De ser ut som om det akkurat kom en stor slem bøllehund forbi og spiste maten deres, og at de bare med et nødskrik slapp unna selv.

OK - tilbake til bildet - chihuahuaen min har fått en venn, det blir flere og flere bilder, og jeg får flere og flere ideer til hvordan jeg kan jobbe videre med dette. Denne gangen har jeg gått opp i format, fra 20 x 20 cm til 30 x 30 - det var tross alt to hunder som prøvde å få plass på lerretet....

Lys og magi

Av og til får vi fotooppgaver på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Vanligvis går jeg ganske halvhjertet inn for disse oppgavene, det vil si at jeg gjør de, men lett lar meg avspore av noe annet jeg finner underveis. Da jeg gikk i første klasse fikk vi en oppgave om lys - vi skulle fotografere ute i dagslys, og inne med flere kunstige lyskilder, og notere det vi så. Jeg endte opp med over 200 bilder av en negerdukke fra min barndom, ute i dagslys, inne i kunstig lys, og ingen notater.

Da den samme oppgaven dukket opp nå igjen, tenkte jeg først å bruke det jeg hadde fra før, helt til jeg kom på at jeg nok hadde forlatt oppgaven den gangen. Så jada, jeg har vært ute og fotografert komposthaugen min, en død fugl og en vedstabel i ulike typer lys. Uten at noe av det gjorde meg verken klokere eller dummere. Og uten at jeg har lyst til å gå dypere inn i det selv om jeg er litt nysgjerrig på om noen kommer og spiser av den døde fuglen.

Det jeg har lyst til, imidlertid, er å fotografere mer fra togvinduer, som jeg har gjort i flere år, og som jeg gjorde forleden dag. Jeg og mitt nye kamera var på hjemreise, jeg fotograferte, lyset var håpløst, og det oppstod magi. Fargene og mønstrene jeg fanget med kameraet var abstraherte og spesielle - jeg tok bilde etter bilde, helt til det plutselig tok slutt - lyset var et annet, og det magiske øyeblikket var over. Og selvfølgelig skal jeg prøve å fange det igjen, det er det vi gjør når vi opplever magiske øyeblikk - vi forsøker å gjenta dem. Vanligvis klarer vi det ikke, men om vi får det til, kjenner vi kanskje en tilfredshet og et blaff av lykke...

Chihuahuaer - igjen og igjen

Juleferien nærmer seg veldig slutten, og som vanlig har jeg gjort mye mindre enn jeg håpet på. Men jeg har ikke bare laget vodoo-hoder i nålefilt, jeg har malt litt også - chihuahuaer i ulike varianter. Jeg tror jeg har 20 av dem nå, men jeg tror nok at jeg ikke kommer til å gi meg før jeg har minst 100.

De er en avslappende pauseaktivitet, mesteparten av jobben gjorde jeg da jeg tenkte ut hvordan de skulle bli, og mens jeg prøvetegnet. Nå dreier det seg om variasjoner over samme tema, jeg flytter dem rundt på lerretet, og maler dem. Eller; det er vel mer riktig å si den - foreløpig holder jeg på med akkurat samme hunden, igjen og igjen, men med litt annet utsnitt hver gang.

Kanskje jeg kommer til å bytte hund - det kan hende at 100 av den samme blir litt kjedelig, men akkurat nå virker det ikke sånn. Og det er ikke noe i veien med å kjede seg heller - bestemora til Albert Åberg sa at det er bra å kjede seg - da blir alt mye morsommere etterpå... Og bestemødre er ofte kloke damer som vet hva de snakker om.

I alle fall - chihuahuaer ble det siste jeg jobbet med i 2007, og de kommer nok til å følge meg langt inn i 2008 også.