Steinansikt

Jeg hadde vel tenkt å male litt i juleferien. Noen hunder, kanskje, eller flere hjerner. I stedet sitter jeg med ull og spisse nåler i hendene, og former noe som kan minne om stein med skrikende ansikter på. Ikke særlig julete, og ikke særlig vennlig, heller.

Jeg tror at jeg liker jul, men når jeg ser de tingene jeg holder på med, begynner jeg å tvile litt, når jeg ikke stikker nåler i ull, fotograferer jeg kjøtt.... Ungene mine synes det jeg driver med ser ut som en slags vodoo-aktivitet, og spør om jeg har navn på hodene. Det har jeg ikke. Og hvis jeg har det, er det hemmelig og inne i meg....

Det er faktisk en avslappende aktivitet - å stikke en nål opp og ned, opp og ned. Vel, det må innrømmes at det ikke er så veldig avslappende akkurat når jeg stikker meg i låret eller i fingrende, men ellers er det det. Ull har en beroligende virkning på meg, og jeg trenger noe som gir meg beroligende virkning når det er jul, og som ikke samtidig gir hodepine dagen etter.

Steinhodene skal muligens bli til en steinrøys, og ligge som myke, lette, og litt skumle innslag blant harde og tunge ekte steiner. Eller kanskje jeg en gang får nok myke "steiner" til å lage en ull-røys. Hvis jeg bare får nok juler på meg, skal det nok gå...

Gutten er i boks...

Jeg er veldig lett å avlede når jeg holder på med ting jeg synes er kjedelig. Og jul eller ikke jul, jeg synes rydding og vasking er veldig kjedelig, det har sikkert en sammenheng med at jeg ikke er noe særlig flink til det, men det er en annen historie. Eller, det er sikkert ikke en annen historie, men mange andre historier.

Det skjedde i dag igjen - jeg skulle rydde, og fant selvfølgelig noe som avledet meg - nemlig denne lille hodeløse porselensgutten. Jeg har lurt på hva jeg skulle gjøre med ham, og i dag bestemte jeg at han skal bli en installasjon sammen med andre porselensfigurer. Så etter å ha puttet gutten i en boks, brukte jeg en del tid på å tenke på hvordan jeg skal jobbe med det prosjektet - og jeg kjenner jeg gleder meg litt til å treffe på akkurat de rette figurene å bruke.

Men - det ble mindre rydding enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet, så jeg vet hva jeg må gjøre i morgen... Og hvem vet, det er vel ikke usannsynelig at jeg finner noe som kan avlede meg da også....

The pain was lean...

Jeg skal ikke si noe om teksten på alle hjernebildene mine. Dette, for eksempel, sier jeg ingenting om. Bare at tekstene er hentet fra en musiker jeg liker veldig godt. Og kanskje at den første teksten fortsetter med ordene: he knew he was alive. Og det er jo noe.

Sommerfugler i hjernen

En gang drepte jeg en blå sommerfugl. Det var ikke et planlagt mord - den kom flyvende mot meg og landet i panna mi, og jeg slo til den. Det hele var gjort på et øyeblikk. For sommerfuglen var dette selvfølgelig ille uansett, men det som gjorde det ekstra ille for meg, var at jeg akkurat da befant meg inne i et sommerfuglhus i en park. Det å oppsøke en dyrepark for så å drepe et av dyrene er ganske pinlig, og dumt. Nå løp ikke jeg og tilsto udåden, jeg børsta rett og slett insektet diskret bort sånn at det havna under noen planter, og håpet at jeg ikke hadde drept et av de siste individene av sin art. Jeg har heldigvis sett sånne sommerfugler senere, i andre parker, men jeg har aldri gått inn i et sommerfuglhus igjen. Nå er ikke drapet på sommerfuglen noe jeg tenker på hver dag, bare av og til, og det kjentes helt rett ut å putte en blå sommerfugl inn i en av hjernene mine.

Det er mulig det er det labyrintaktige ved hjernen som fascinerer meg - alle kroker og kriker hvor man kan gjemme ting, miste ting og gå seg vill. Der det er plass til rare hunder og blå sommerfugler. Og ord. Det er plass til mange ord inne i en hjerne. Ord som ikke nødvendigvis har en sammenheng med de andre tingene man finner der, ord som ikke nødvendigvis bærer med seg mening, verken for betrakteren eller den som skaper. Eller ord som gir mening i det de møter noen eller noe - og som forhåpentligvis er åpne nok til at noe eller noen kan skape sin helt egne mening, helt uavhengig av at jeg en gang drepte en blå sommerfugl....

Clap your hands...

... say yeah. Teksten i denne hjernen er henta fra nettopp en tekst av "Clap your hands say yeah". Sangen heter "Over and over again", og var mitt førse møte med det som skulle bli et av mine favorittband, i alle fall for en stund. Tekstene er absurde og fantastiske, og blir sunget med en utydelig vokal, som får meg til å lytte litt ekstra. Og det passer med hjernene mine, som også er absurde og utydelige, alt ettersom...

Juleutstilling på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt

Denne helgen arrangeres det juleutstilling på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt på Haslum i Bærum.

Gin in tea cups...

Noen dager trenger man en tekopp med noe godt i. Siden jeg ikke synes gin er noe særlig godt, skal jeg etterhvert krype under et teppe med en varm kopp te, og en bok som ikke krever all verdens tankevirksomhet, men som har godt språk. Det gjør ikke noe om noen dør i den boka, men den bør ikke være veldig trist - jeg orker ikke veldig triste ting i dag. I dag vil jeg ha teppe og tekopp, og ikke noe særlig mer. OK, kanskje litt mer. Kanskje jeg kommer til å lese en bok som passer til en liten sjokolade, eller et bittelite glass med portvin seinere på kvelden.

Det er stadig flere av hjernebildene mine som blir ferdige, eller nesten ferdige. For ofte mangler de et eller annet jeg ikke vet hva er før jeg plutselig ser det i en avis eller et blad. Jeg tror egentlig at de kommer til å oppføre seg sånn hele tiden, disse bildene. Så lenge jeg har dem i nærheten, kommer jeg til å finne små ting jeg må feste på dem - deler av en tankerekke som må fullføres. Sånn sett fungerer de som andre hjerner - assosiasjoner trekker oss videre, og det er alltid arbeid som pågår.

Dette bildet er kanskje ferdig. Akkurat nå er det det, i alle fall.

Enda en liten hund...

Jeg fortsetter med hundene mine - små, små hunder, lerretet jeg bruker i denne serien er 20 x 20 cm. Egentlig har jeg lyst til å lage en serie med store hvite hunder, men på denne tida av året har jeg ikke tid til noe som er stort - det er mye såpe om dagen, og hjerner.... Derfor altså, noen små terapi-hunder innimellom andre ting - bare for å føle at jeg er i gang med noe. Og om ikke mange hunder små akkurat blir en stor å, kan det jo hende at jeg får samla sammen til en passe stor hundeutstilling en gang.