Blodsuger

 .

Noen ganger kommer teksten helt av seg selv, som når man for eksempel sitter og klør på myggestikk en sommernatt....
.

På Louisiana 2 - bare bilder, ingen ord

 .

.

På Louisiana 1

.
Det er mulig at Louisiana ved Humlebæk utenfor København er mitt favorittmuseum. Denne sommeren er det i alle fall det, og det er det mange grunner til - grunner som må presenteres over flere bloggposter.
Alle steder der man kan se verk av fotografen Rineke Dijkstra, er mine favorittmuseer, hennes arbeider er nydelige, disse to bildene er fra en serie der hun fotograferte ungdommer i Israel med 20 måneders mellomrom, med og uten uniform. I sine bilder er hun opptatt av overganger, og jeg liker at personene hun fotograferer ser rett på meg.

Cobraene er en annen grunn. Cobragruppen, som virket en kort periode rundt 1950, har alltid fascinert meg. Jeg har vært på Cobramuseum i Nederland, og jeg har sett utstillinger med cobra-gruppens medlemmer hver gang jeg har hatt anleding til det. På Louisiana har de et eget rom til Asger Jorn, en av mine favoritter.

Alle som liker Asger Jorn, og som tilfeldigvis er i nærheten av Silkeborg, bør besøke Museum JORN. Jeg har vært der, men ikke etter at det byttet navn til museum Jorn, men da det het Silkeborg Kunstmuseum.

På Louisiana henger også flere av bildene til Carl-Henning Pedersen. De er absolutt verdt å se. Flere av bildene hans er "grøsse-bilder" for meg. Det betyr ikke at jeg blir redd for dem, men at hårene på armene mine reiser seg, og det går et grøss gjennom hodet. Det er deillig kunst!

For de som er på Jylland, og har mulighet til å dra innom Herning og vil ha en god kunstopplevelse, er Carl-Henning Pedersen og Else Alfelts museum et fint sted å gå. Rett ved siden av ligger Heart - Herning Kunstmuseum, og så man må ta seg god tid her.

Også denne gangen hadde jeg forresten med meg en egen skulptur....
.

Blod og bæsj og sånn....

 .

..... for sånn er det også av og til .....
.

Statens museum for kunst, København

 .
En veldig varm sommerdag var jeg på Statens Museum for Kunst, Danmarks Nasjonalgalleri, i København. Det er et kjempestort kunstmuseum, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bli overutslitt av å tråkke rundt, og valgte derfor hva jeg skulle se.

 
Tomás Saracenos verk "Biospheres" hadde jeg gledet meg til å se, med de svevende klodene. Denne installasjonen likte jeg godt, og det går an å lese mer om den her.

Hovedutstilleren, Bjørn Nørgaard, hoppet jeg over. Ikke fordi jeg ikke liker hans verk, dette er kunst jeg liker, men fordi jeg hadde med meg en mann som ikke liker det spesielt godt. Jeg har sett "Hesteofringen" tidligere, og ble fascinert. Mannen min har også sett verket før, han ble kvalm.

Som vanlig installerte mannen min seg som en skulptur i utstillingen, og som vanlig fotograferte jeg. Fotografier var det også i Den Kongelige Kobberstiksamlingen, og det var faktisk en av grunnene til at jeg ville til dette stedet. En av mine favorittkunstnere, Elke Krystufek, har et par bilder her, og de ville jeg se. Jeg ble ikke skuffa. Her var billedkunsten i fokus, og fotografiet var et middel for å skape kunst, det liker jeg. Jeg pleier å si at jeg liker fotoet best når det slutter å være foto, uten at jeg kan forklare nærmere hva jeg mener, og akkurat det opplevde jeg her. Jeg glemte selvfølgelig å fotografere i fotoutstillingen....

Ellers likte jeg å se "En stemme der aldrig forstummer" av Ursula Reuter Christiansen. Det var mange andre ting jeg likte også, og vi konsentrerte oss om å se de nyere verkene, ellers ville det blitt for mye.

Det er morsomt å se på folk også, når man er på museum. På skoleungdommene som er tvunget til å være der, og på de som jobber der. Og så er det morsomt å se og høre på de som mener ting veldig høyt, særlig menn som er på utstillinger med nye kjærester, i alle fall tror jeg det er nye kjærester, bare noen ganske nye orker å høre på pompøse utlegninger om kunst og kunstnere fortalt med utestemme inne.

Jeg ble mer sliten i beina enn jeg hadde tenkt. Og kafeen var akkurat sånn som den ikke bør være: veldig stram og rett, og så høyt under taket at det å hviske var den eneste måten man kunne kommunisere på, uten å snakke for veldig mange andre også. Men kaffen var helt OK.
.