Gjenbruk

Dette lerretet har fulgt meg i mine tre år ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum.

Da jeg gikk i første klasse hadde jeg en periode jeg malte monokromer, de fleste av dem skar jeg hull i, men noen overlevde, sånn som dette, som lenge var ensfarget oransje.

Helt til en eller annen gang i andre klasse - da jobbet vi med barnekunst, og den oransje monokromen fikk flere farger på, og ble bakgrunn for en hodefoting.

Nå, i tredje klasse, har lerretet, kanskje ikke uventet, fått en hund på toppen.

Om det er ferdig? Jeg er ikke helt sikker - jeg har trodd det flere ganger før, og fram til nå har det vist seg å bare være et underlag for noe annet.

Marcel van Eeden

I 2003 var jeg på en utstilling på Gem i den Haag, og så tegningene til Marcel van Eeden, en nederlandske tegner som bor og jobber i Berlin.

I ca 15 år har han laget en tegning om dagen i det pågående prosjektet han kaller ‘Encyclopaedia of My Death’. Alle er basert på kilder fra før han ble født, altså fra før 1965. Han tegner en verden han aldri har kjent, og tar utgangspunkt i historisk materiale fra for eksempel magasiner, bøker og kart.

Her er et kort intervju med MvE, og noe av materialet fra ‘Encyclopaedia of My Death’. Han sier at noe av det som fascinerer ham mest, er at selv om han ikke levde når originalen som er utgangspunktet for tegningen hans ble skapt, kan han på en måte gjenskape øyeblikket, og at han er en slags spion: siden bildene er fra en tid da han ikke var født, viser de situasjoner det ikke var meningen at han skulle se.

Ellers har han en Tekenlog, der man kan finne over 2000 av disse tegningene, den siste oppdateringen er fra 2. desember 2007 og har teksten The End, men her er likevel mye å se på.

Enda en bullterrier - mens jeg venter...

Og nei, jeg venter ikke på noe som har med påskehøytiden å gjøre, jeg venter på at eggtemperabakgrunnene mine skal tørke litt mer, sånn at jeg kan eksperimentere videre på dem. Og siden fargehandelen ikke hadde påskeåpent, har jeg heller ikke fått tak i oljestiften jeg skal tegne med, så jeg venter i grunnen på flere ting - at noe skal tørke, at noe skal åpne, og at feberen skal forsvinne....

I mellomtiden, mellom feberblaffa, maler jeg med akryl. Jeg skal ikke påstå at jeg har malt en ny bullterrier - det er en av de samme gamle, men fargene er i alle fall nye.

Eggtempera - det er påske

Jeg forsøker meg med eggtempera, fordi det er påske og ferie og jeg har tid til å gjøre andre ting enn jeg pleier. Ikke radikalt andre ting, kanskje, siden mitt første bilde malt med eggtempera er en bullterrier.

Først malte jeg en bakgrunn som jeg lot tørke en stund, før jeg tegnet opp hunden min. Da jeg skulle male hvit hund på toppen, viste det seg at det hvite pigmentet mitt av en eller annen grunn ikke løste seg i eggeoljemalingen. Jeg endte derfor med å skrape farge bort i stedet, for å få fram hunden.

Nå har jeg en bakgrunn til stående, til tørk, og mange sprøsmål om hvordan jeg kan feste en hvit hund på toppen - om jeg må løse pigmentet i noe annet først, eller bruke et annet pigment, eller kanskje jeg må tegne med hvit oljestift.

I alle fall - det er en interessant erfaring å bruke eggtempera, den flyter annerledes enn jeg er vant til, og dekker annerledes. Og ikke minst - den lukter annerledes....

Ny bullterrier

OK - jeg sa tidligere at fordelen med feber, er at man får fullført tidligere arbeider. Det er fortsatt sant - denne hunden er malt på et lerret jeg har gått løs på igjen og igjen, og som egentlig skulle bli til noe helt annet. Ikke uventet endte det opp med en hund....

Bortsett fra det - at feber gjør at man kan sitte stille og montere heklegreier, eller male enda en hund, begynner det å bli litt kjedelig. Jeg vil være ute - det er sol der. Jeg vil gå tur og finne små rarer skatter jeg kan ta med meg hjem fordi jeg kanskje skal bruke dem til noe, en gang. Kanskje.

Denne hunden ser litt sur ut, og er typisk en hund jeg ville ha blitt kjemperedd for om jeg hadde møtt den i virkeligheten. Da er det godt at den ikke finnes, annet enn som det bildet jeg har laget. Og siden jeg har laget den, kan jeg jo bestemme at den er snill, egentlig, hvis jeg vil.

Fordelen med feber...

er at livet går litt saktere enn vanlig, sånn at man f.eks. kan montere små hekla ting som har ligget på vent i en pose.

Dette er nummer 3 i det som skal bli en serie på 8. Det er noe jeg holder på med ved siden av andre ting, så jeg vet ikke når jeg blir ferdig, dette haster ikke på noen måte. Egentlig er det formene jeg er opptatt av, og jeg lager miniatyrvarianter av noe jeg tenker kan bli større etterhvert.

Disse formene får meg til å tenke på sommer, og på de små, skarpe skjellene som bor på steiner under vann, de som det er så innmari vondt å tråkke på, og som jeg ikke husker navnet på, hvis jeg da noen gang har kunnet navnet på dem... Det er ikke alle ting som trenger navn i dagliglivet - av og til holder det å si små, skarpe skjell det er vondt å tråkke på.

På et av stedene jeg bada mye som barn, levde det sånne skjell på fjellet som gikk ned i vannet. En kunne selvfølgelig gå ut i vannet et annet sted, men akkurat utenfor det fjellet var det en veldig fin sandbunn. Det var om å gjøre å gå så forsiktig som mulig for å unngå å skjære seg, og for all del, ikke skli. Belønninga var god sikt og ingen tang med skumle krabber.

På det stedet har jeg ikke vært som voksen - kan hende jeg skal dra dit til sommeren, for å få et gjensyn med et av stedene mine. Eller kanskje ikke - ting har en tendens til å være mindre og ikke så fine når man oppsøker dem igjen. Hvis jeg lar det være, kan jeg fortsatt huske en av de beste badeplassene, med verdens beste sandbunn...

Chihuahua nr. 50

Dette er chihuahua nummer 50. Da jeg talte opp akkurat, hadde jeg 65 chihuahuaer i størrelsen 20 x 20 cm. Det er mange, men det er langt igjen til 150, som er målet mitt.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at alle bildene skulle ta utgangspunkt i det samme bildet, en stående liten chihuahua. Det har jeg gått bort fra, for min egen del - det ble så kjedelig, så kjedelig. Særlig siden jeg driver på og maler den samme hunden i andre sammenhenger også.

Så får vi se, om jeg klarer å stå løpet ut og lage 150 til slutt...

Nytt hundebilde - som vanlig...

Fortsatt den samme hunden, denne gangen 30 stykker plassert i det samme lerretet, som er 120 x 100 cm.

Denne gangen er bakgrunnen holdt i pastelltoner, og hunden er hvit - noe må jo jeg også variere med....

Når jeg holder på med denne hunden, føler jeg meg nesten som en som akkurat har fått barn - og som tar hundrevis av bilder av det nye lille mennesket, i alle mulige vinkler og situasjoner, mens resten av verden er et annet sted.

Og ja, akkurat nå er resten av verden et annet sted når det kommer til meg og maleri - det er bare meg selv og den lille hunden, enda en stund.

Installasjon av is

Denne isinstallasjonen er laget av Nele Azevedo fra Brasil. Jeg vet ingenting om denne kunstneren, jeg finner lite informasjon, og det jeg finner, kan jeg ikke lese, siden jeg ikke forstår språket.

Men kunst trenger ikke ord for å kommunisere.

Jeg synes disse ismennene er flotte, og det at de forsvinner sakte er noe jeg liker. Jeg liker at ting blir borte, og at bare forestillingen, idéen og minnet er tilbake.