.
Noen ting fascinerer meg veldig. Utstoppa dyr, for eksempel, de fascinerer meg. Ikke bare det utstoppa dyret, men alle historiene man kan lage, og settingen der dyret befinner seg.
Noen ganger ser man dyr som ble stoppa ut for lenge siden, og derfor er litt slitt - her jeg bor har vi for eksempel et museum med flere utstoppa dyr der stoppen kommer litt ut i sømmene, og det ser ut som om noen har spist litt på dem. Når jeg er der, tenker jeg at jeg er på et museumsmusem, som viser hvordan man gjorde det i gamle dager, før man laget modellene i plast og andre syntetiske materialer. Og jeg tenker at det egentlig er veldig hyggelig at et museum beholder de gamle, slitte modellene også, samtidig som det er bra at man ikke dreper dyr bare for å putte dem i glassmontre lenger.
Det er ikke alltid man vet så mye om dyret man ser på, det døde dyret som ser på deg med glassøynene sine. Men noen ganger får man mer informasjon enn man vil. Vi var f.eks. på naturhistorisk museum i Gøteborg for noen år siden - omdøpt av ungene vi hadde med til dyreplagermuseet. Der hadde de en kjempestor samling av dyr, og de fleste hadde skilt av typen "Kjempesøt grevlingunge, to timer gammel" og "Bambi, to dager". OK - ikke akkurat de ordene, men den type informasjon. Vi trengte ikke å vite det, vi trengte ikke å se for oss dyremammaen som ble igjen etter at noen tok fra henne ungen. - Av en eller annen grunn ble ungene mer opprørte av de utstoppa dyrebabyene enn av de siamesiske mennesketvillingene som lå på et stort glass, men det er en annen historie.
Jeg har av og til vært hjemme hos noen som har hatt utstoppa dyr. Tanta til moren min hadde røyskatt, rev, diverse fugler og andre små dyr stående rundt i huset sitt. Litt skummelt var det med alle øynene som så på meg, men mest spennende. Jeg vet ikke om det var hun eller mannen hennes som drev med taksidermi på fritida, men dyrene så i alle fall bra ut.
Det er det ikke alltid de gjør, de utstoppa dyrene man ser hjemme hos folk. Men det er vel med det som med andre ting: hvis ungen din kommer hjem og har laga noe til deg, så setter du det fram, ikke sant? Selv om det ene beinet har en litt merkelig vinkel og hauken ser mer ut som ei høne. Og selv om ungen din er voksen. Jeg tipper at det tar lang tid å bli en god taksidermist.
I en bruktbutikk jeg var i Delft i Nederland lå det en utstoppa katt i en stol i vinduet. Den var nok ikke prega av verdens beste håndverk, men den så snill ut. Jeg tenkte at noen hadde vært veldig, veldig glad i katten sin, og ikke klart å gi slipp på den. Jeg angrer bittelitt på at jeg ikke kjøpte den katten.
Litt morsomt å vite for de av oss som samler på kunnskap man strengt tatt ikke trenger, er at Norge er det eneste landet i Europa som har en offentlig utdanning i faget som kan gi fagbrev. Ikke at det finnes en taksidermistskole, man må gå i lære i tre år, men like fullt: det er en godkjent utdanning.
Det jeg egentlig skulle si noe om, var utstillingen jeg var på tidligere i sommer, i Brandts kunsthaller. Det var utstillingen "Ping pong" av den kinesiske kunstneren Huang Yong Ping. Utstillingen var på Astrup Fernley før den kom til Brandts, men som i fjor måtte jeg til Danmark for å se en utstilling som hadde vært i Norge før. Siden jeg har skrevet meg helt bort, skal ikke jeg si noe om denne utstillingen, det går jo an å lese
Brandts egen omtale hvis man vil vite noe om den. Jeg skal si så mye som at jeg lot meg fascinere, og så lurte jeg veldig på hvordan de hadde fått elefanten inn i rommet. Det fikk jeg svar på i et
videoklipp fra TV2/Fyn.
Pings utstilling er mye, mye mer enn en utstoppa elefant - jeg tenker at jeg gjerne vil se flere av hans installasjoner seinere, om jeg får mulighet til det - motsetningene mellom øst/vest og mangel på dialog og samhandling er temaer Ping belyser på en måte som får meg til tenke, og i installasjonene bor det mange fortellinger jeg ennå ikke har oppdaget.
.
Innlegg
