Barneportrett

Vanligvis maler jeg ikke portretter, men det har jeg forsøkt på her. Jeg fikk lyst til å prøve å male på en annen måte enn jeg har gjort før, og tok utgangspunkt i et fotografi jeg forenklet til det ble litt tegneserieaktig. Egentlig hadde jeg lyst til å ha med mange flere detaljer, men tror det var lurt å forenkle såpass mye som jeg gjorde. Det kan lett bli for mye informasjon i et bilde, og for mange detaljer kan skape et rotete inntrykk. Her har jeg jobbet med rene fargeflater, uten skygger. Det er det første bildet jeg har malt på denne måten, og jeg må nok male flere for å se om det er metode jeg kan bruke, dette er jo bare en "kladd". Men det var en hyggelig avveksling fra andre ting, og jeg er allerede godt i gang med neste bilde i samme serie - kanskje det blir en hel vegg før jeg har utforsket teknikk og motivvalg ferdig....

Jeg skulle male en elefant...

Etter å ha vært i en slags dvaleliknende tilstand det meste av sommeren, i alle fall hva kunst angår, har det endelig løsnet. Ikke at jeg ikke har jobbet med ting, men det har foregått mye på idéplanet, og jeg har brukt en del tid på å fullføre nesten-ferdige ting og grunning av lerreter. Men nå har jeg altså malt. Jeg har ikke laget et mesterverk, men jeg har malt. Med farger. På et lerret. Jeg tvang meg selv til å male - jeg sa til de andre her i huset at "nå skal jeg male en elefant", og så gikk jeg til arbeidsrommet.... Jeg sa det i en blanding av frustrasjon og desperasjon, men det virka. Jeg gikk ut i arbeidsrommet. Og malte en elefant. Eller kanskje ikke akkurat en elefant da. Men jeg malte. På et lerret. Og jeg fikk lyst til å male mer. Ikke elefanter, men små jenter. Og jeg fikk lyst til å lage trykk. Og tenkte at den er over, den lange tørkeperioden i hodet. Og hvis jeg kikker veldig godt på bildet mitt, ser jeg en elefant.

Gråtende sigøynerbarn....

Gråtende barn, i alle fall. Etter at jeg begynte på kunstskole, har jeg malt veldig lite. Jeg har rett og slett hatt for liten tid, det har vært så mange andre ting enn bilde jeg har hatt lyst til å gjøre. Og siden skolen jeg går på er tverrfaglig, har det også vært mulig å jobbe med andre ting. Jeg har jobbet med tamponger, bokser, bamser. Jeg har strikka og hekla. Og jeg har brukt cd'er for å studere lys og rom. Og så har jeg over 5000 fotografier tatt ut togvinduer. Dette er ting jeg sikkert kommer til å komme nærmere inn på ved en annen anledning. Men altså, det har blitt lite maling. Men av og til lukker jeg meg inne på arbeidsrommet mitt med lerret og maling. Og en gang ble resultatet et gråtende barn - en kjempebaby - lerretet er 60 x 80 cm, så han kikker ned fra veggen, større enn en ordentlig baby. Og skumlere. Det er lenge siden jeg laget ham, så hvorfor skrive om det nå? Fordi jeg kanskje tror jeg skal jobbe videre med den store, gråtende babyen. Og gjøre ham enda større. Og kanskje enda skumlere.

Jeg fant, jeg fant...

"Og hva fant du nå, da?" "En gammel TV, må vite." Jeg så det på en tur i skogen. Nei, jeg tok det ikke med hjem. Noen burde gjøre det, det er grisete å kaste fra seg søpla si i skogen. Altså, noen tar seg bryet med å legge en gammel TV i en bil, og kjøre det ut i skogen.... Hallo, det var i bilen, hvorfor ikke like godt kjøre det på en fylling, eller gjenvinningsstasjon som det vel heter nå? Der lå det i alle fall, i skogen. Og var et fremmedelement, et brudd med omgivelsene. Og det var vakkert, på en stygg måte. Jeg skulle ønske at folk kasta søpla si på steder som egner seg til det, men jeg fotograferer søppel igjen og igjen, og noen ganger bruker jeg fotografiene som utgangspunkt for noe annet, f.eks trykk. Likevel skulle jeg ønske at det gikk an å gå tur uten å se søppel overalt. Da kunne jeg kanskje fotografert blomster og små søte ekorn i stedet, hvis jeg hadde fått det til. Det er vel en fare for at det ville blitt bilder av små, døde ekorn, tenker jeg...

Dette er ingen installasjon...

... bare en helt alminnelig mann som kjeder seg på museum....

Lenke Rothman

Lenke Rothman er en ungarskfødt kunstner som kom til Sverige i 1945, etter å ha vært i Auschwitz og Bergen-Belsen. Fra hennes familie var det bare hun og en bror som overlevde Holocoust. Hennes arbeider varierer fra collage, tekstil, maleri, installasjon. Hun plukker fra hverandre, og syr sammen. Hun brenner hull, og plastrer. Og hun lager papir. Og skriver. Og hun setter sammen gamle ting hun finner til noe som gir ny mening. I mye av det hun gjør, virker det som om hun er ute etter å avmystifisere det som på mange måter har blitt en historisk sannhet: at det ikke går an å skildre holocoust. Hvorfor skal det ikke gå an å beskrive noe mennesker har gjort? At noe er ubegripelig og vanskelig å forklare, betyr ikke at man ikke kan gjøre det. Lenke Rothman beskriver det vanskelige og uforståelige med små, små ting - hun observerer og beskriver, men forklarer ikke ting ihjel.

Hodefotinger....

En av oppgavene på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i andre klasse, var å jobbe med enkle uttrykk, som f.eks som det man finner i barnekunst. Jeg valgte å se nærmere på hodefotingen - figuren som er nettopp det - et hode med ben og gjerne armer. Hjemme hos meg heter det forresten ikke hodefoting, men Odafoting - det har seg nemlig sånn at Oda her i huset liknet så veldig på en hodefoting da hun var liten, at et av hennes søsken trodde at det det lille mennesket satt og tegnet het Odafoting. I alle fall - hodefotinger er ikke så enkle som de ser ut - det er vanskelig å ikke legge inn for mange detaljer, og det er vanskelig å ikke lage for rette streker. Det var i alle fall morsomt å jobbe med - jeg brukte mye tid på å se på barnetegninger, og ble imponert over detaljene man finner der - det er jo bare å håpe at man kanskje en dag kan bli nesten like flink som en på snart fire.