lørdag 9. juni 2007

Wenn jemand eine Reise tut,


So kann sie was verzählen.... Plutselig en dag var det der, inne i hodet mitt, et dikt jeg leste på gymnaset i tysktimene. Et dikt skrevet for veldig lenge siden, av Matthias Claudius, 1740-1815. Et dikt jeg ikke husker noe mer fra enn akkurat dette: at den som reiser har noe å fortelle. Og ikke bare har den som foretar en farlig og strabasiøs reise blant ville dyr og høye fjell noe å fortelle, den som reiser hjemmefra til jobben har en historie, den som går til postkassa har en historie. I alle fall - jeg husket to linjer fra et dikt og begynte å fotografere. Jeg er spesielt opptatt av bevegelse, reise. Jeg ser ut av vinduet på toget og bussen og fotograferer. Og fotograferer. Jeg er ikke sikker på hvor mange bilder det har blitt, jeg tipper ca 5000. Og det er ingenting som tyder på at jeg vil stoppe med det første - dette har blitt en slags besettelse, det å reise forbi. For det meste er det trær og jorder, av og til folk. Og noenganger kommer man til en stasjon der man vil gå av og ta et lite stopp. Noen ganger går man av på feil sted, og av og til kommer man forseint til toget. Akkurat som i livet. Det er mest trær og jorder der også. Hva jeg skal med alle fotoene? Aner ikke. Ha dem. Se dem. Når man ser mange etter hverandre ser det ut som om livet går forbi i sakte film. Noen skal jeg trykke, som her. Mange skal kanskje bli en installasjon, et rom, en liten verden.


Denne bussen fanget jeg fra toget i et sted i Sverige i 2006. Noen reiser forbi hverandre. Alle har noe å fortelle. Dette er en del av min fortelling.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar