Mer om boksene mine

Da jeg var liten, hadde en av fetterne mine kjempemange plastsoldater. Jeg tror aldri han lekte med de, men de ble satt opp i små landskaper ut fra en plan jeg aldri forsto noe av. Siden den fetteren var mye større enn meg, turde jeg aldri å røre soldatene hans, selv om jeg hadde lyst. Jeg hadde aldri soldater, men jeg hadde cowboy og indianerfigurer. Og selvfølgelig hester. Den fineste var hvit og stod på to bein. Det gikk an å plukke fra hverandre menneskefigurene og sette de sammen på nye måter. Det var fort gjort å miste de bittesmå hodene, så det var alltid flere hodeløse ryttere med i leken. For disse figurene lekte vi med. Den peneste indianeren het selvfølgelig Sølvpilen, og han ville alle være. Eller Månestråle, selvfølgelig. Ingen hadde egentlig lyst til å være Falk - det var til og med mer populært å være pumaen Tinka. Ikke at dette har så mye å gjøre med soldatene og boksene mine. Det var bare det at da jeg skulle begynne å sette opp små tablåer i boksene, fikk jeg det ikke til. Jeg klarte rett og slett ikke å leke med soldatene i det hele tatt - hadde det vært cowboyer og indianere ville det vært noe annet. Jeg satt der med 100 plastsoldater og 40 bokser og klarte ikke å sette det sammen til noe, ikke før jeg ga de fleste soldatene en liten rosa detalj ble de noe jeg klarte å forholde meg til, og noe som kunne få plass i boksene uten at jeg prøvde å få det til å likne på den virkelige verden. Joda, det er små fortellinger i boksene mine, og de har like mye med virkeligheten å gjøre som historiene om Sølvpilen, Månestråle, Falk og pumaen Tinka.