Død - rett og slett

Selv om min store lidenskap når det gjelder foto for tiden er å ta bilder ut av togvinduet, har jeg kameraet mitt med meg stort sett overalt ellers også. Jeg har blant annet tatt en del bilder på kirkegårder, av gravsteder. Når jeg er ute og reiser, oppsøker jeg gjerne kirkegården der jeg kommer - i Norge synes jeg det er morsomt å se hvor stor geografisk variasjon det er når det gjelder navnetradisjoner, i andre land synes jeg det er interessant å se hvordan det ser ut på kirkegårdene, og hvordan man steller gravene. En gang var jeg på en bitteliten kirkegård i Toscana, utenfor Greve. Den bittelille gravplassen lå midt ute på et solsikkejorde, og det så ut til å være en veldig lokal kirkegård. Der hadde man pyntet gravene med kunstige blomster, og det var postkort og souvernirer fra ulike steder i verden der - man oppsøkte altså de døde og "fortalte" om reiser man hadde gjort, lenge etter at personen man fortalte til var død. Det var ganske fint. I Belgia har jeg vært på krigskirkegårder fra 1. verdenskrig, der alle hadde dødd den samme dagen, og alle var unge menn. Det var ganske ekkelt. Når jeg en gang dør trenger jeg ikke et pynta gravsted, likevel synes jeg det er hyggelig at noen velger å gjøre det med sine bekjente - det sier noe om relasjoner og kommunikasjon. Inne i mitt hode lager jeg historier om de som er døde, og om "pynterne", de som er igjen. Selvfølgelig blir det bare gjetninger og ljugerhistorier, og de små ordene som ofte står på gravsteiner sammen med navn og årstall setter min fantasi i sving. Og jeg tenker at man kanskje burde lage sin egen stein, sånn at man vet at man slipper unna klisjeene. Ikke at det spiller noen rolle, men jeg ville i alle fall skrevet "Død - rett og slett".