Chihuahua nr. 50

Dette er chihuahua nummer 50. Da jeg talte opp akkurat, hadde jeg 65 chihuahuaer i størrelsen 20 x 20 cm. Det er mange, men det er langt igjen til 150, som er målet mitt.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at alle bildene skulle ta utgangspunkt i det samme bildet, en stående liten chihuahua. Det har jeg gått bort fra, for min egen del - det ble så kjedelig, så kjedelig. Særlig siden jeg driver på og maler den samme hunden i andre sammenhenger også.

Så får vi se, om jeg klarer å stå løpet ut og lage 150 til slutt...

Nytt hundebilde - som vanlig...

Fortsatt den samme hunden, denne gangen 30 stykker plassert i det samme lerretet, som er 120 x 100 cm.

Denne gangen er bakgrunnen holdt i pastelltoner, og hunden er hvit - noe må jo jeg også variere med....

Når jeg holder på med denne hunden, føler jeg meg nesten som en som akkurat har fått barn - og som tar hundrevis av bilder av det nye lille mennesket, i alle mulige vinkler og situasjoner, mens resten av verden er et annet sted.

Og ja, akkurat nå er resten av verden et annet sted når det kommer til meg og maleri - det er bare meg selv og den lille hunden, enda en stund.

Installasjon av is

Denne isinstallasjonen er laget av Nele Azevedo fra Brasil. Jeg vet ingenting om denne kunstneren, jeg finner lite informasjon, og det jeg finner, kan jeg ikke lese, siden jeg ikke forstår språket.

Men kunst trenger ikke ord for å kommunisere.

Jeg synes disse ismennene er flotte, og det at de forsvinner sakte er noe jeg liker. Jeg liker at ting blir borte, og at bare forestillingen, idéen og minnet er tilbake.

Mange hunder små....

blir til noe større.

I det siste har jeg nesten bare jobba i små formater, og jeg tenkte at jeg vil prøve å jobbe større. Mulig at det ble for skummelt for meg - så jeg juksa litt og delte lerretet mitt opp i ruter på 20 x 20 cm, og malte inn de vanlige chihuahuaene. Egentlig er det vel riktig å si den chihuahuaen, siden det stort sett er den samme hele tiden.

Jeg har ennå ikke bestemt hva som er opp og hva som er ned, det er ikke så viktig heller, dette bildet kan sees fra alle kanter.

Det minner meg litt om en plastikkdings jeg hadde da jeg var liten, en slags ramme med tallbrikker inni, og en ledig plass. Så var det å flytte rundt på brikkene og få det hele til å gå opp. Noe det aldri gjorde på min ramme, ikke før jeg plukka ut alle talla og banka dem inn igjen.

Ellers holder jeg på med denne hunden på 20 x 20 lerreter også, tanken er at jeg skal lage 150 stykker, og sette de sammen til et bilde på 3 x 2 meter. Foreløpig har jeg 29 ferdige, så det er langt igjen. Og det kan jo tenkes at jeg kommer fram til at 2 x 2 meter ikke er så verst, det heller.

Flere heklerier

Jeg fortsetter å hekle små, små former, som jeg så setter sammen.

Jeg skal lage en serie på 8 forskjelllige former, som jeg foreløig skal montere i dype hvite rammer. Grunnen til at jeg har valgt 8, har en praktisk forklaring: for mange år siden kom jeg over et knakende godt tilbud på rammene jeg bruker - ramma var på en måte et slags titteskap med klær som hang på ei snor, ikke særlig fine, men rammene hadde potensiale. I butikken hadde de 8, og de kjøpte jeg.

De har ligget og tatt plass, og venta på at jeg skulle begynne å hekle disse formene mine, som mest av alt minner meg om noe som passer til å vokse under vann.

Prøvetrykk

Jeg har lenge vært opptatt av trykk, og jeg har etterhvert trykket mange foto på lerret, og jeg har spesielt vært opptatt av det jeg ser ut av vinduet når jeg kjører tog, altså reise/bevegelse, eller søppel.

Når jeg nå hadde lyst til å prøve samme trykkemetode på metall, var det verken reise eller søppel som ble motivet: som vanlig når jeg skal prøve noe nytt, ble det et babybilde av sønnen min, som flere ganger før.

Trykket er lite, ca 10 x 12 cm, men det er som sagt en prøve, og jeg tror nok jeg må lage ganske mange små før jeg våger meg på noe større - det vil nok ta tid å bli kjent med både underlag og tørketid.
Jeg ser for meg flere ulike motiver jeg kan jobbe med, og flere ulike typer underlag, og også flere måter å overflatebehandle motivene på - på mitt arbeidsrom venter både polyester og epoxy.

Og jeg tenker at denne vinterferien muligens er i korteste laget....

Det tekstile. Det taktile.

En gang skal jeg hekle en installasjon, eller kanskje flere. Jeg jobber med ulike former, jeg hekler i tynt garn, med tynn nål. En gang skal jeg lage store former.

Siden jeg bruker like lang tid på å hekle en liten organisme som en stor, kunne jeg sånn sett starta med en gang, det er bare det at jeg ikke helt vet hvor jeg vil hen enda, og da er det greit med små ting for å prøve ut formene.

I mitt litt rotete liv kan små hekla ting lett forsvinne, det er derfor jeg monterer dem i små (20 x 20 cm) dype rammer, rett og slett for å vite hvor de er til en hver tid.

Sønnen min mener at det jeg hekler for tiden minner om bakterier, og små orgarnismer kan lett forsvinne hvis man ikke fanger de i glass og ramme.

Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i glass heller, men jeg er enda mindre glad i støv, og det er ikke lett å holde ting av bomullsgarn reint hvis det er limt fast i noe og befinner seg ute i det fri.

Sånn sett blir overskriften "det taktile" noe misvisende, men det er et fint ord som får meg til å smile, og om jeg en gang bestemmer meg for å slippe disse formene fri, blir de taktile egenskapene igjen åpenbare.