Det tekstile. Det taktile.

En gang skal jeg hekle en installasjon, eller kanskje flere. Jeg jobber med ulike former, jeg hekler i tynt garn, med tynn nål. En gang skal jeg lage store former.

Siden jeg bruker like lang tid på å hekle en liten organisme som en stor, kunne jeg sånn sett starta med en gang, det er bare det at jeg ikke helt vet hvor jeg vil hen enda, og da er det greit med små ting for å prøve ut formene.

I mitt litt rotete liv kan små hekla ting lett forsvinne, det er derfor jeg monterer dem i små (20 x 20 cm) dype rammer, rett og slett for å vite hvor de er til en hver tid.

Sønnen min mener at det jeg hekler for tiden minner om bakterier, og små orgarnismer kan lett forsvinne hvis man ikke fanger de i glass og ramme.

Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i glass heller, men jeg er enda mindre glad i støv, og det er ikke lett å holde ting av bomullsgarn reint hvis det er limt fast i noe og befinner seg ute i det fri.

Sånn sett blir overskriften "det taktile" noe misvisende, men det er et fint ord som får meg til å smile, og om jeg en gang bestemmer meg for å slippe disse formene fri, blir de taktile egenskapene igjen åpenbare.