I need a scapegoat now...

Det står det sånn cirka midt i denne hjernen. Ordene er hentet fra en tekst av Modest Mouse, og hvis man kikker nærmere inn i hjernene mine, ser man at all teksten er henta fra musikk, og først og fremst fra den musikken jeg har hatt på øret i høst.

Her er Nick Cave, Lou Reed, Tegan og Sarah, Eels, Modest Mouse, og så videre, og så videre. Nå er det ikke så viktig hva som står der - i utgangspunktet var det bildet av teksten, det grafiske, som var det sentrale. Men etterhvert som det ble et mønster i hvor jeg hentet ordene fra, må jeg innrømme at det ble litt viktig likevel - det er ikke morsomt å ha en tekst på veggen som noen mener er et uttrykk for en umoden og dårlig musikksmak...

På den annen side: om noen skal beskylde meg for å ha dårlige tekstreferanser, må de kjenne det jeg refererer til, og det flommer ikke akkurat over av listetopper her. Det er nok heller sånn at dersom noen kjenner igjen et tekstutdrag, er det fordi vi liker noe av det samme.

Nå skulle ikke dette handle om musikk. Det skulle handle om at hjerneserien så og si er ferdig, den henger ferdig montert og er klar for åpen skole.

Og det skulle handle om åpen skole, som er til helgen - åpningstidene står i den forrige bloggposten.

Og så skulle det handle om den litt tomme følelsen som oppstår når noe er ferdig, og at man kanskje bare har lyst til å fortsette med akkurat det samme, som, selv om det har blitt kjedelig, også er trygt og kjent. Og det skulle vel handle om at akkurat da, når den følelsen kommer, er det viktig å bevege seg mot noe annet, noe som gjør at man oppdager nye ting, og ser at verden ikke er helt den samme hele tida. Og at akkurat når man står der og skal velge, er det både skummelt og spennende på en gang. Mest skummelt. Og mest spennende.

Og hvis jeg skulle komme til å velge feil, kan jeg skylde på tetonene - alle kan trenge en syndebukk en gang i blant.