Hunder er ikke min greie. Stort sett synes jeg hunder ser farlige ut, og de som ikke ser farlige ut, ser dumme ut. Det er kanskje det at de lar seg dressere til å bli menneskets beste venn, det synes jeg virker ganske dumt, samtidig som jeg tenker at alt som blir dressert på et eller annet tidspunkt kan bli farlig - at hundene på en eller annen måte vil sette igang en revolusjon. Jeg skjønner at sannsynligheten for en hunderevolusjon ikke er særlig stor, men selv om revolusjoner ikke akkurat er vanlig, hender det jo at det skjer, ikke sant? Og akkurat da er jeg redd for at en hund skal bite meg, og selv om jeg forklarer aldri så mye at jeg ikke er en hundeundertrykker, er jeg redd for at den ikke vil tro meg, naturlig nok, siden jeg jo er et menneske.
Men mine nevrotiske fantasier om hva hunder egentlig kan komme til å gjøre, har strengt tatt ikke noe med kunst å gjøre. Det kan få det, hvis jeg for eksempel vil lage en bildeserie om det, noe jeg ikke har planer om. Akkurat nå er det ikke i mine planer. Det var ikke i mine planer å male en hund heller, men det har jeg altså gjort. Egentlig maler jeg hjerner, men måtte ha pause, og det ble en hund. En bullterrier. Egentlig maler jeg ikke rosa heller, men siden jeg alltid tenker på bullterriere som rosa (de få gangene jeg tenker på bullterriere, det er ikke akkurat en vane jeg har), måtte det bli den fargen. Hvite dyr ser ofte rosa ut, og det synes jeg egentlig er ekkelt, men ikke på bullterriere. De hundene synes jeg virkelig er stygg-pene, med kraftige kropper og en slags griseøyne.
Jeg har lest en gang at hvite bullterriere ofte er døve, har hudbetennelser og hjertesykdommer, så det er ikke lett å forstå for hundeukyndige som meg at noen i det hele tatt vil ha dem. Eller, jeg forstår det jo. Jeg forstår at man vil ha noe som er så stygt at det blir vakkert, og for det jeg vet, kan de kanskje være verdens beste hunder. Jeg vet bare at akkurat nå henger det en på veggen min, og er hvit og ganske søt, og siden den bare finnes på et bilde og ikke i virkeligheten, er jeg i alle fall ikke redd for den.
Innlegg
Oi, den likte jeg kjempegodt.
SvarSlettKollektivet vårt passet en gang en bullterrier, den var hvit med tigerstripete flekker og kanskje det styggeste eksemplaret av arten jeg noen gang har sett. Øynene så ut som om noen konstant dro dem bakover med skinnet, slik du gjør når du later som om du er en kineser.
Vel den var dum også, så vi mobba den gnaske kraftig og snakket stygt om den mens den var tilstede.
En dag kom kompisen min hjem og hadde lest en bok om dyresykologi. Etter litt opplysning skjønte vi at den stakkars bikja var dønn deprimert. Så vi begynte å godsnakke med den og kalle den fine ting. Vips var hunden som ny, mye mer oppvakt og aktiv.
Fremdeles dum og stygg, men dog...
Det hørtes ut som en interessant hund, synes jeg. Og så flott at den slapp å være dum, stygg OG deperimert....
SvarSlett