Fått det på hjernen...

Det er det den handler om, denne bildeserien min som akkurat nå henger på arbeidsplassen min på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum. Denne helga er det åpen skole (invitasjonen ligger i en bloggpost fra noen dager siden), og hjernebildene er noe av det jeg stiller ut.

Inne i alle hjernene er det tekst, og all tekst er henta fra musikk jeg har hørt på denne høsten. Jeg har ofte musikk rett i øra, for det første liker jeg å høre musikk, og for det andre liker jeg å stenge andre lyder ute.

Alle tekstutdragene er henta fra musikk som en eller annen gang har befunnet seg inne i min mp3-spiller, og selv om noe av det har festa seg mer enn andre ting, er det i alle fall ting jeg har valgt selv, det er lyd jeg kan tåle å ha på hjernen.

Verre er det med den musikken som man av og til ikke kan få ut av hodet igjen, og som man ikke har valgt selv. Ting man ellers aldri ville hørt, og som man plutselig oppdager at man sitter på bussen og nynner på. Ofte er det melodier fra reklame, eller fra barne-TV. Byggmester Bob har i perioder vært en plage for meg, det samme har Noddy (jeg hater Noddy, hater!) og Andungen Kvakk-Kvakk.

Det aller verste jeg noen gang har opplevd å få på hjernen, var "Det går likar no". Det var så ille og varte i mange uker, jeg har skrevet om det før, og jeg må ærlig innrømme at bare å nevne det nå, gjør meg engstelig for tilbakefall. Og at ondt skal ondt fordrive er til liten trøst når man vanskelig kan tenke seg noe verre.

Men altså; hjernebildene mine, som på sin måte også har befunnet seg i min hjerne en stund, gjør det ikke lenger. De fleste henger på veggen, og de er ferdige, i alle fall for denne gangen. Så kan det jo hende at noe annet fester seg på hjernen etterhvert - det gjør gjerne det. Men akkurat nå henger de på plassen sin, og jeg kan se på dem uten å tenke at jeg bare må lage en til, eller at det er flere ord jeg bare må plassere. Det er godt. Og det er godt at det er helt stille inne i hodet mitt - ingen plagsomme barne-TV stemmer lager bakgrunnsstøy eller får meg til å nynne i butikken. Det er nesten så jeg våger å påstå at det går likar no...

I need a scapegoat now...

Det står det sånn cirka midt i denne hjernen. Ordene er hentet fra en tekst av Modest Mouse, og hvis man kikker nærmere inn i hjernene mine, ser man at all teksten er henta fra musikk, og først og fremst fra den musikken jeg har hatt på øret i høst.

Her er Nick Cave, Lou Reed, Tegan og Sarah, Eels, Modest Mouse, og så videre, og så videre. Nå er det ikke så viktig hva som står der - i utgangspunktet var det bildet av teksten, det grafiske, som var det sentrale. Men etterhvert som det ble et mønster i hvor jeg hentet ordene fra, må jeg innrømme at det ble litt viktig likevel - det er ikke morsomt å ha en tekst på veggen som noen mener er et uttrykk for en umoden og dårlig musikksmak...

På den annen side: om noen skal beskylde meg for å ha dårlige tekstreferanser, må de kjenne det jeg refererer til, og det flommer ikke akkurat over av listetopper her. Det er nok heller sånn at dersom noen kjenner igjen et tekstutdrag, er det fordi vi liker noe av det samme.

Nå skulle ikke dette handle om musikk. Det skulle handle om at hjerneserien så og si er ferdig, den henger ferdig montert og er klar for åpen skole.

Og det skulle handle om åpen skole, som er til helgen - åpningstidene står i den forrige bloggposten.

Og så skulle det handle om den litt tomme følelsen som oppstår når noe er ferdig, og at man kanskje bare har lyst til å fortsette med akkurat det samme, som, selv om det har blitt kjedelig, også er trygt og kjent. Og det skulle vel handle om at akkurat da, når den følelsen kommer, er det viktig å bevege seg mot noe annet, noe som gjør at man oppdager nye ting, og ser at verden ikke er helt den samme hele tida. Og at akkurat når man står der og skal velge, er det både skummelt og spennende på en gang. Mest skummelt. Og mest spennende.

Og hvis jeg skulle komme til å velge feil, kan jeg skylde på tetonene - alle kan trenge en syndebukk en gang i blant.

Det Tverrfaglige Kunstinstitutt - åpen skole

Neste helg er det igjen tid for åpen skole på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt på Haslum i Bærum. På utstillingen vil man se et utvalg av hva elevene har jobbet med dette skoleåret, både ferdige arbeider og arbeid som fortsatt er i en prosess. Mange av verkene er til salgs, så denne helgen er det mulig å skaffe seg kunst til "skolepris".

Hvit hund med variasjoner...

Egentlig er jeg i innspurten på skolen - det er bare et halvt år til jeg er ferdig på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Så egentlig jobber jeg med fotoprosjektet mitt. Og hjernebildene mine. Og litt skulptur. Egentlig. Egentlig har jeg problemer med å velge akkurat nå, så derfor har jeg malt en hund. Enda en hund. En pausehund, sånn at jeg slipper å velge, og slipper å tenke på at dette skoleåret går alt for fort....

Pippip Ferner på Galleri Skallum

Pippip Ferner stiller ut malerier og skulpturer på Galleri Skallum fra 2. februar.

På Haugar Kunstmuseum, akkurat nå...

.... vises utstillingen "Pubertet". Fra ulike ståsteder og med ulike innfallsvinkler belyser et utvalg kunstnere en av livets overgangsfaser, puberteten. Foto, tegning, maleri; alt handler det om oppvekst og sårbarhet. Her finner man verk av bl.a. Sally Mann, Simen Johan, Marit Victoria Wulff Andreassen, Sverre Bjertnæs og Rineke Dijkstra (som forøvrig har vært en av mine favorittkunstnere siden jeg så henne i Nederland en gang for mange år siden).
Samtidig, akkurat nå, er Haugar siste stopp for den store nordiske vandreutstillingen med Kjell Nupens malerier. Dette er en retrospektiv utstilling, men her er også mange nye arbeider som ikke er vist i Norge før.
Vi som bor i Vestfold er heldige som har denne perlen av et kunstmuseum i nærheten, det er vel verdt et besøk. Og hvis man vil ha en ekstra liten nytelse, serverer de veldig god kaffe i kaféen...

Ny hund

Ikke en chihuahua denne gangen, men en bullterrier. Jeg har sagt noe om bullterriere før, og denne kan nok passere som broren til den forrige jeg malte. Den tredje i serien er under arbeid, og blir nok ferdig om ikke lenge.

Jeg har sagt før at jeg er redd for hunder, nesten uten unntak. Jeg er ikke redd for Sara, for hun går jeg på skole sammen med, og så har hun ingen tenner. Og om hun skulle finne på å klype meg med gommene, skal jeg nok klare å forholde meg til det. Og så er det vel med hundeangst som annen fremmedfrykt - vi er redde for en gruppe, enten det er mennesker eller dyr, bortsett fra akkurat de vi kjenner, de er egentlig ganske greie.

Selv om jeg vet at de fleste hunder sikkert er snille, klarer jeg ikke helt å tro på det i virkeligheten. Jeg ser på hunder som potensielle angripere, og de er faktisk rovdyr langt der inne. De veldig små hundene, de som ikke rekker meg lenger enn til knærne, er jeg ikke så redd for. De tenker jeg at jeg skal klare å tråkke på om de skulle gå til angrep.

En gang snakka jeg med en psykiater jeg traff i en sosial sammenheng om det å være redd for hunder. Han sa at jeg kunne jo begynne med å skrive ordet hund i sanda for å møte angsten min - og tro meg, det var alvorlig ment. Jeg orka ikke å snakke med han så veldig lenge, og siden det var på den tiden jeg fortsatt røkte, kunne jeg unnskylde meg med at jeg måtte ta en røykepause. Herregud, hadde jeg vært ikke-røyker hadde jeg sikkert begynt å røyke for å slippe unna...

OK - det å skrive hund i sanda framsto som ganske teit for meg den gangen, og gjør det forsåvidt enda. Men jeg må jo lure litt på om det er nettopp det jeg gjør, at jeg i stedet for å skrive hund i sanda maler dem, igjen og igjen. Ikke at jeg tror det hjelper akkurat, forleden dag da jeg gikk tur, gikk jeg en omvei for å slippe å gå forbi en hund som stod i bånd, inne i hagen sin.... Men kanskje, når jeg bare får nok hundebilder, tør jeg å liste meg forbi en hund i bånd....