Å se på unger som ser....

Jeg er ikke så veldig glad i å snakke om tingene jeg holder på med, i alle fall ikke om det innebærer å si noe om hva jeg tenkte og følte da jeg laget det - som betrakter liker jeg best å få se på ting i fred, og å la verket få sin egen mening uten at kunstneren legger føringer for hva jeg skal se - sånn vil jeg aller helst at man skal betrakte mine ting også.

Da jeg studerte historie hadde jeg en flott gammel foreleser, Torfinn Tobiassen, som en gang fikk spørsmål fra en av mine medstudenter om hva forfatteren av et skrift fra 1300-tallet egentlig mente. Foreleseren min svarte at han ganske ofte likte å lese det som stod der først, før han leita etter noe mer. "Jeg pleier nå helst å lese det som står der", sa han. Akkurat det har jeg aldri glemt.

Jeg har sittet på mange forelesninger og hørt medstudenter tolke inn sine egne historier, kunnskaper og fordommer i bilder. Og det er klart at det er lett for oss å gjøre akkurat det. Når noen gjør det med ting jeg har skapt, kjennes det av og til helt feil ut for meg. I sånne sammenhenger tenker jeg ofte på Torfinn Tobiassen...

En av tingene jeg liker godt med unger, er at de ofte møter ting på en måte jeg skjønner noe av. Sånn som disse guttene, som stoppa opp foran hjernene mine, og så det som for meg er helt åpenbart - at dette handler om å finne veien og om labyrinter, og mon tro om hunden skal til øyet, eller om den skal til hustegningen? De satt der lenge, først to, så kom de andre etterpå. De laget historier, og diskuterte. Og jeg var så heldig at jeg fikk lytte. Og jeg var så heldig at det var mine ting de valgte å stoppe så lenge ved....

.