Oh, where have you been, my blue-eyed son?

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Jeg vet litt, selvfølgelig, jeg vet at jeg maler. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette. Jeg vet at jeg, som har et anstrengt forhold til Bob Dylan, plutselig fikk lyst til å gjøre noe i forhold til en Dylan-tekst. Jeg vet bare ikke helt hva enda. Kanskje det blir en serie bilder for å illustrere teksten, kanskje det blir en kombinasjon av bilder og objekter, kanskje det hele renner ut i sanda.... Det er ikke så farlig akkurat nå - man trenger ikke alltid å vite hva man skal med alle ting. Og dette er et sideprosjekt for meg, noe helt annet enn reisemotivet jeg jobber med, noe helt annet enn fotografier av bevegelse. Dette er noe litt stille og sakte jeg kan jobbe med på arbeidsrommet mitt, enten for å fylle hodet mitt med nye tanker eller tømme det for gamle.

Så her er altså det første av noe som kanskje, kanskje, skal bli en serie. Og muligens det som gjør at denne bloggen bør døpes om til "Kitsch, kanskje"....

Høstutstillingen 2007

Jeg har vært på Høstutstillingen i år. Det har jeg ikke tenkt å si så mye om, bare at verket på bildet, laget av Michael Johansson, var noe av det jeg synes var mest spennende. Vanligvis liker jeg godt videoinstallasjoner, i år synes jeg at jeg ble veldig forstyrra og ukonsentrert av lydene fra de andre filmene, men på tross av var det positivt at hver videoinstallasjon fikk sin egen plass. Jeg bruker lang tid på å sortere inntrykk, og bør nok egentlig se utstillingen en gang til før jeg uttaler meg, men at hårkuben avgir en interessant lukt, kan jeg jo mene....

Installasjoner i matbutikken

De som kjenner meg, vet at det å gå i en matbutikk av og til kan ta veldig lang tid - det hender man finner ting man har lyst til å se på lenge. For eksempel er oliven i glass noe jeg pleier å stoppe opp foran, de ser ut som små skulpturer der de står. Ellers lar jeg meg lett fascinere av ting det er mange av - og da jeg fant denne stabelen med makrell-i-tomat bokser, tok det nok ekstra lang tid å handle, og jeg tenker at i den butikken jobber det i alle fall et menneske jeg gjerne skulle visst mer om....

Inger Sitter på Haugar

På Haugar Vestfold Kunstmuseum vises det en utstilling med bilder fra Inger Sitters produksjon de siste 40 åra. Hun er vel en av våre mest anerkjente modernistiske malere, og som alltid når jeg ser hennes bilder, lar jeg meg fascinere av strøka som er utført med så mye kraft, og det er en opplevelse å se så mange av hennes bilder samlet på et sted. Utstillinga viser også flere av hennes nye arbeider, der det ser ut som om farge er mer på vei inn i hennes bilder igjen. Utstillingen henger fra 8. september til 28. oktober, og er vel verdt å få med seg om man befinner seg i Vestfold i denne perioden

.

Turid Gyllenhammar har utstilling

Turid Gyllenhammar, som var avgangselev ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt våren 2007, har separatutstilling på Galleri Skallum på Stabekk. Utstillingen skal henge fram til 19. september, og er åpen lørdager og søndag 12.00 - 16.00, onsdag 17.30 - 20.00. Turid jobber med collage, broderi og maleri.

Flere hull

Det er ikke bare malte lerreter jeg har skåret hull i - aller mest har jeg nok gjort det i fotografier. Jeg har hatt et høyt forbruk av klassebilder der jeg har skåret bort alle ansiktene. Hvorfor? Det handler om dekonstruksjon og avpersonifisering.

I "Life of Brian" er det en scene der Brian står foran folkemengden og roper: "We are all individuals". Folkemengden gjentar det samme, bortsett fra en, som litt forsiktig sier: "Not me". Jeg elsker den scenen.

Det var vanskelig å skjære bort ansiktene til elever jeg har hatt, de ble så utskiftbare. Og jeg ble utskiftbar også, ikke et individ. Og i den store, store sammenhengen er vi utskiftbare alle sammen. Klassebildene mine kunne vært hvem som helst, og de er hvem som helst. Alle har vært der, utskiftbare og usynlige. Og på en måte er det ekkelt - når vi ikke ser hverandre som ansikter og individer kan vi komme til å skade hverandre, og dersom vi trekker det langt nok, kan vi fjerne hverandres menneskelighet og legitimere grusomme overgrep.

Det er ikke bare selve fotoet som er skåret i - fotografiet er limt på et lerret, det som er bak hullene er veggen, og skygge fra de tomme hullene, skyggene fra ansiktene som ikke er der. Sånn er lyset med på å endre bildet ut fra lyset i rommet og hvor man står, og hullene og skyggene gjør at bildet blir til et tredimensjonalt objekt.

Og ja, dette handler om dekonstruksjon og avpersonifisering, men jeg vet hvem de er, de jeg har skåret bort. Hver eneste en.

Hull

Da jeg gikk i første klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, hadde jeg en periode hvor jeg var veldig opptatt av å skjære hull. Jeg malte lerretene mange, mange, mange lag, oftest med bare en farge, før jeg skar hull i dem. Når man maler lerretet med så mange strøk, blir det å male en veldig fysisk prosess - det skjer et eller annet med håndas møte med lerretet - det oppstår en slags motstand som ikke kan forklares, den må oppleves. I tillegg blir fargen helt utrolig intens.

Nå var det ikke det å lage monokromer i seg selv som var mitt mål - jeg jobbet mer med materialenes tålegrense, mange lag med farge gjør noe med lerretet, og når man så skjærer hull går det fra å være et todimensjonalt bilde til å bli et tredimensjonalt objekt. I den perioden jeg holdt på med dette, oppdaget jeg Lucio Fontana, en kunstner jeg har skrevet om tidligere, og i juni i fjor var jeg til og med så heldig at jeg fikk se et av hans bilder "live" i Gøteborg på en utstilling som handlet om nettopp farge.

Da jeg hadde skåret hull i mange lerreter, begynte jeg å sy igjen noen av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor - kanskje fordi jeg er en dame med behov for å reparere... Og plutselig ble objektene mine veldig kroppslige - de minnet om hud, om sår, om arr. Og jeg tenker at det på mer enn en måte er kort vei mellom å skape og å skade. Og at det mange ganger kan være vanskelig å velge mellom p og d ...