Statens museum for kunst, København

 .
En veldig varm sommerdag var jeg på Statens Museum for Kunst, Danmarks Nasjonalgalleri, i København. Det er et kjempestort kunstmuseum, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bli overutslitt av å tråkke rundt, og valgte derfor hva jeg skulle se.

 
Tomás Saracenos verk "Biospheres" hadde jeg gledet meg til å se, med de svevende klodene. Denne installasjonen likte jeg godt, og det går an å lese mer om den her.

Hovedutstilleren, Bjørn Nørgaard, hoppet jeg over. Ikke fordi jeg ikke liker hans verk, dette er kunst jeg liker, men fordi jeg hadde med meg en mann som ikke liker det spesielt godt. Jeg har sett "Hesteofringen" tidligere, og ble fascinert. Mannen min har også sett verket før, han ble kvalm.

Som vanlig installerte mannen min seg som en skulptur i utstillingen, og som vanlig fotograferte jeg. Fotografier var det også i Den Kongelige Kobberstiksamlingen, og det var faktisk en av grunnene til at jeg ville til dette stedet. En av mine favorittkunstnere, Elke Krystufek, har et par bilder her, og de ville jeg se. Jeg ble ikke skuffa. Her var billedkunsten i fokus, og fotografiet var et middel for å skape kunst, det liker jeg. Jeg pleier å si at jeg liker fotoet best når det slutter å være foto, uten at jeg kan forklare nærmere hva jeg mener, og akkurat det opplevde jeg her. Jeg glemte selvfølgelig å fotografere i fotoutstillingen....

Ellers likte jeg å se "En stemme der aldrig forstummer" av Ursula Reuter Christiansen. Det var mange andre ting jeg likte også, og vi konsentrerte oss om å se de nyere verkene, ellers ville det blitt for mye.

Det er morsomt å se på folk også, når man er på museum. På skoleungdommene som er tvunget til å være der, og på de som jobber der. Og så er det morsomt å se og høre på de som mener ting veldig høyt, særlig menn som er på utstillinger med nye kjærester, i alle fall tror jeg det er nye kjærester, bare noen ganske nye orker å høre på pompøse utlegninger om kunst og kunstnere fortalt med utestemme inne.

Jeg ble mer sliten i beina enn jeg hadde tenkt. Og kafeen var akkurat sånn som den ikke bør være: veldig stram og rett, og så høyt under taket at det å hviske var den eneste måten man kunne kommunisere på, uten å snakke for veldig mange andre også. Men kaffen var helt OK.
.