Å huske en hund: Sara

.


Mange tror at jeg liker hunder, ikke så rart kanskje, siden jeg både har malt veldig mange hunder og har klippet ut mange bilder av dem og brukt i collager. Egentlig liker jeg ikke hunder, mulig at de er for tamme for meg, jeg vet ikke, jeg har i alle fall alltid likt katter bedre. Jeg kjenner ikke mange hunder heller, bare noen få.

I tre år gikk jeg sammen med en hund på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Hun var alltid på skolen, Sara. I mitt kull var hun nok den av oss som hadde minst fravær, og hun var absolutt den av oss med det beste humøret. Det var ingen tegn til morgengrettenhet når Sara løp inn i rommet og hilste på de som hadde kommet før henne. Etter ferier var hun ekstra glad, og tok en ekstra runde i lokalene for å se om alt var som det skulle.

Egentlig skulle Sara sitte i en veske, men Sara eide verden, og i alle fall skolen, så hun satt i veska så lenge det passet henne, så gikk hun ut på ekspedisjoner. Ofte kom hun tilbake med maling i pelsen eller på potene. Hun var Sara Skolehund, og Sara Støvsuger. Hun fant all mat som falt på gulvet, og hun ble etterhvert en mester til å tigge. Sara var med over alt, og hun er nok den hunden jeg vet om som har sett flest kunstutstillinger.

Sara levde ikke akkurat et A4 liv til hund å være. Hun var ingen A4 hund heller. Sara levde et godt og merkelig hundeliv sammen med Bibbi. Jeg kjenner ikke mange hunder, bare noen få. Sara døde på lørdag, så nå kjenner jeg en mindre. Og jeg tenker at en så merkelig og lite hundete hund kommer jeg nok aldri til å møte igjen.
.