Steinansikt

Jeg hadde vel tenkt å male litt i juleferien. Noen hunder, kanskje, eller flere hjerner. I stedet sitter jeg med ull og spisse nåler i hendene, og former noe som kan minne om stein med skrikende ansikter på. Ikke særlig julete, og ikke særlig vennlig, heller.

Jeg tror at jeg liker jul, men når jeg ser de tingene jeg holder på med, begynner jeg å tvile litt, når jeg ikke stikker nåler i ull, fotograferer jeg kjøtt.... Ungene mine synes det jeg driver med ser ut som en slags vodoo-aktivitet, og spør om jeg har navn på hodene. Det har jeg ikke. Og hvis jeg har det, er det hemmelig og inne i meg....

Det er faktisk en avslappende aktivitet - å stikke en nål opp og ned, opp og ned. Vel, det må innrømmes at det ikke er så veldig avslappende akkurat når jeg stikker meg i låret eller i fingrende, men ellers er det det. Ull har en beroligende virkning på meg, og jeg trenger noe som gir meg beroligende virkning når det er jul, og som ikke samtidig gir hodepine dagen etter.

Steinhodene skal muligens bli til en steinrøys, og ligge som myke, lette, og litt skumle innslag blant harde og tunge ekte steiner. Eller kanskje jeg en gang får nok myke "steiner" til å lage en ull-røys. Hvis jeg bare får nok juler på meg, skal det nok gå...