Sommerfugler i hjernen

En gang drepte jeg en blå sommerfugl. Det var ikke et planlagt mord - den kom flyvende mot meg og landet i panna mi, og jeg slo til den. Det hele var gjort på et øyeblikk. For sommerfuglen var dette selvfølgelig ille uansett, men det som gjorde det ekstra ille for meg, var at jeg akkurat da befant meg inne i et sommerfuglhus i en park. Det å oppsøke en dyrepark for så å drepe et av dyrene er ganske pinlig, og dumt. Nå løp ikke jeg og tilsto udåden, jeg børsta rett og slett insektet diskret bort sånn at det havna under noen planter, og håpet at jeg ikke hadde drept et av de siste individene av sin art. Jeg har heldigvis sett sånne sommerfugler senere, i andre parker, men jeg har aldri gått inn i et sommerfuglhus igjen. Nå er ikke drapet på sommerfuglen noe jeg tenker på hver dag, bare av og til, og det kjentes helt rett ut å putte en blå sommerfugl inn i en av hjernene mine.

Det er mulig det er det labyrintaktige ved hjernen som fascinerer meg - alle kroker og kriker hvor man kan gjemme ting, miste ting og gå seg vill. Der det er plass til rare hunder og blå sommerfugler. Og ord. Det er plass til mange ord inne i en hjerne. Ord som ikke nødvendigvis har en sammenheng med de andre tingene man finner der, ord som ikke nødvendigvis bærer med seg mening, verken for betrakteren eller den som skaper. Eller ord som gir mening i det de møter noen eller noe - og som forhåpentligvis er åpne nok til at noe eller noen kan skape sin helt egne mening, helt uavhengig av at jeg en gang drepte en blå sommerfugl....