Lenke Rothman

Lenke Rothman er en ungarskfødt kunstner som kom til Sverige i 1945, etter å ha vært i Auschwitz og Bergen-Belsen. Fra hennes familie var det bare hun og en bror som overlevde Holocoust. Hennes arbeider varierer fra collage, tekstil, maleri, installasjon. Hun plukker fra hverandre, og syr sammen. Hun brenner hull, og plastrer. Og hun lager papir. Og skriver. Og hun setter sammen gamle ting hun finner til noe som gir ny mening. I mye av det hun gjør, virker det som om hun er ute etter å avmystifisere det som på mange måter har blitt en historisk sannhet: at det ikke går an å skildre holocoust. Hvorfor skal det ikke gå an å beskrive noe mennesker har gjort? At noe er ubegripelig og vanskelig å forklare, betyr ikke at man ikke kan gjøre det. Lenke Rothman beskriver det vanskelige og uforståelige med små, små ting - hun observerer og beskriver, men forklarer ikke ting ihjel.

Hodefotinger....

En av oppgavene på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i andre klasse, var å jobbe med enkle uttrykk, som f.eks som det man finner i barnekunst. Jeg valgte å se nærmere på hodefotingen - figuren som er nettopp det - et hode med ben og gjerne armer. Hjemme hos meg heter det forresten ikke hodefoting, men Odafoting - det har seg nemlig sånn at Oda her i huset liknet så veldig på en hodefoting da hun var liten, at et av hennes søsken trodde at det det lille mennesket satt og tegnet het Odafoting. I alle fall - hodefotinger er ikke så enkle som de ser ut - det er vanskelig å ikke legge inn for mange detaljer, og det er vanskelig å ikke lage for rette streker. Det var i alle fall morsomt å jobbe med - jeg brukte mye tid på å se på barnetegninger, og ble imponert over detaljene man finner der - det er jo bare å håpe at man kanskje en dag kan bli nesten like flink som en på snart fire.

Sjølportrett med søster

Vel, dette er vel ikke akkurat det man forbinder med portrett, siden det ikke er hoder med, men strengt tatt så behøver ikke ansiktet være med for å portrettere en person, eller som her, to. Jeg kan ikke fordra å bli avbildet - ikke at jeg tror at sjelen forsvinner når den blir fotografert, men det er noe med å ha kontroll over seg selv, hvor og når andre møter deg. Og når jeg i tillegg pleier å lukke øynene eller sitte med halvåpen munn på bilder, sier det seg selv at man ikke er bestevenn med kameraet. Men her er jeg altså, sammen med søstra mi.

Tørke...

Ikke ute, akkurat, men inne i hodet mitt. Bare jeg nærmer meg en pensel, begynner jeg og klø - og ikke i fingrene - det er mer som en slags allergisk reaksjon. Men når man ikke klarer å skape noe sjøl, kan man jo nyte andres arbeid, og håpe at arbeidslysten kommer tilbake. Jeg har vært en tur i Danmark, og selvfølgelig vært innom en del museer. Jeg var en tur i Århus, og var da selvfølglig innom Aros, et av Nordeuropas største museer for moderne kunst. Og jeg var på et av mine favorittmuseer, Else Alfelt og Carl-Henning Pendersens museum i Herning - begge Cobra-malere. Museumsområdet er en opplevelse i seg selv, med flere museer, skulpturpark, geometriske haver. Jeg var også på Herning kunstmuseum, og det var litt morsomt at jeg måtte dit for å se utstillingen "Uncertain States of America" som kom dit fra Astrup Fernley. En ny opplevelse for meg var Brandts Kunsthaller i Odense, også verdt et besøk. Også der kom faktisk mange av de utstilte verkene fra Astrup Fernley. Siden det var i Horsens jeg hovedsaklig tilbrakte feriedagene mine, var jeg også på Horsens kunstmuseum. Et fint museum i en fin liten by, det er sjelden en finner museer med så høy kvalitet i norske byer på samme størrelse - verdt et besøk hvis man skulle være på de kanter.

Død - rett og slett

Selv om min store lidenskap når det gjelder foto for tiden er å ta bilder ut av togvinduet, har jeg kameraet mitt med meg stort sett overalt ellers også. Jeg har blant annet tatt en del bilder på kirkegårder, av gravsteder. Når jeg er ute og reiser, oppsøker jeg gjerne kirkegården der jeg kommer - i Norge synes jeg det er morsomt å se hvor stor geografisk variasjon det er når det gjelder navnetradisjoner, i andre land synes jeg det er interessant å se hvordan det ser ut på kirkegårdene, og hvordan man steller gravene. En gang var jeg på en bitteliten kirkegård i Toscana, utenfor Greve. Den bittelille gravplassen lå midt ute på et solsikkejorde, og det så ut til å være en veldig lokal kirkegård. Der hadde man pyntet gravene med kunstige blomster, og det var postkort og souvernirer fra ulike steder i verden der - man oppsøkte altså de døde og "fortalte" om reiser man hadde gjort, lenge etter at personen man fortalte til var død. Det var ganske fint. I Belgia har jeg vært på krigskirkegårder fra 1. verdenskrig, der alle hadde dødd den samme dagen, og alle var unge menn. Det var ganske ekkelt. Når jeg en gang dør trenger jeg ikke et pynta gravsted, likevel synes jeg det er hyggelig at noen velger å gjøre det med sine bekjente - det sier noe om relasjoner og kommunikasjon. Inne i mitt hode lager jeg historier om de som er døde, og om "pynterne", de som er igjen. Selvfølgelig blir det bare gjetninger og ljugerhistorier, og de små ordene som ofte står på gravsteiner sammen med navn og årstall setter min fantasi i sving. Og jeg tenker at man kanskje burde lage sin egen stein, sånn at man vet at man slipper unna klisjeene. Ikke at det spiller noen rolle, men jeg ville i alle fall skrevet "Død - rett og slett".

Annelene har fått blogg...

Annelene er ikke spesielt begeistret for små barn som maser eller damer som kommer med rasistiske ytringer i køen på posthuset. Hun liker strikkepinner og garn. Hun liker små notiser i avisa om absurde ting - og hvis en teddybjørn f.eks. dreper 3000 fisk er det en historie Annelene samler på. Hun liker Patti Smith, Lou Reed og Nick Cave. Hun liker ikke PJ Harvey, ingen andre hun tror kan ha vært slemme mot Nick Cave heller. Når man ser på presentasjonen av avgangsutstillingen ved DTK, er det Annelene som står foran alle tegningene, og man kan jo merke seg at her dreier det seg om unge menn... Og nå har hun fått seg blogg, og forhåpentligvis er hun opptatt av blogging også, sånn at vi andre i verden også kan få se hva hun driver med.

Trykk i turkis

På samme sted som jeg fant den gamle Bedforden, sto det også en buss. Jeg fotograferte ulike deler av bussen, her et et av hjulene, som jeg senere trykket på lerret. Tatt ut av sammenhengen, er det ikke viktig at dette er et hjul - det kan like gjerne være noe som ser på deg, eller noe som bare former og farger. Det er noe med ting som er ødelagt, brukt opp, eller i ferd med å forsvinne som fascinerer meg veldig, så det kan vel hende det blir flere bilder av typen søppel i naturen etterhvert.