Jeg er virkelig redd for hunder. Jeg er så redd for hunder at jeg kan bli stiv av skrekk, og stum, når jeg møter en ukjent hund. Og de som kjenner meg vet at jeg sjelden blir stum - jeg pleier å kjefte når jeg er redd, ikke bli stille. Jeg er så redd for hunder at jeg en gang presterte å dytte ungen min foran meg da vi møtte en hund. Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men det viser hvor stor frykten min er.
En gang snakka jeg med en psykiater jeg kjenner om hundeangsten min, i en veldig uformell og lite alvorlig sammenheng. Han foreslo at jeg kunne jo f.eks. begynne med å skrive ordet hund i sanda, og se om noe skjedde. Nå gjorde ikke jeg det, og ikke tror jeg det hadde hjulpet noe, men kanskje det likevel er noe sånt jeg gjør nå - nå som jeg maler hunder. Jeg er riktignok på miniatyrhund-sporet, men et sted må man jo begynne....
Neida, jeg tror ikke dette hjelper på hundeskrekken, og det er ikke derfor jeg gjør det - jeg gjør det fordi jeg har oppdaga at hunder kan gjøres om til interessante former på et lerret. Det holder for meg, og jeg regenr med å være like stum neste gang jeg møter en stor og farlig hund.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar