For noen år siden innførte jeg en usynlig hund i familien min. Ja, det er barnslig, og det høres kanskje ikke helt normalt ut, men det var ganske gøy. Saken var at jeg hadde lyst på en hund, en liten, rar, hund, men det var ikke sånn at familien min umiddelbart syntes at det var en god idé. Da lagde jeg min egen hund, den usynlige hunden. (Jada, den var usynlig for meg også - jeg er ikke helt gal, heller...)
Det viste seg å være ganske morsomt å ha en usynlig hund - den fikk navn, Mulle, og alle i huset var etterhvert flinke til å lukke opp døra sånn at Mulle kunne komme ut å lufte seg selv litt i hagen. Jeg fikk ingen til å gå tur med den usynlige hunden, men den fikk faktisk sine egne matskåler som det står Mulle på. Tanken min var at om alle vennet seg til at den usynlige hunden var der, ville ikke overgangen bli så innmari stor når jeg flyttet inn den egentlige Mulle, den synlige hunden jeg ønska meg.
Kort oppsummert: jeg fikk aldri den hunden, men etter en stund med usynlig hund sa både mann og barn ja til at vi kunne ha en ordentlig hund. Katten sa ingenting, men med det forholdet den har til andre dyr, tror jeg ikke den ville jublet om det kom inn en hund på dens territorium. Og det kom ingen hund. Jeg begynte på kunstskole i stedet, så jeg kan jo bruke noe av tida på å male hunder, om jeg vil det.
Mulle har forlengst flytta ut. Det er nemlig sånn med usynlige hunder, at når ingen forholder seg til dem lenger, flytter de stille og rolig videre, mest sannsynlig til et barn eller en rar dame. Jeg tenker stadig vekk på å skaffe meg en hund. Når jeg er ferdig på skolen, og når jeg - måtte det bare bli lenge til - ikke har katt mer. Og om jeg synes jeg trenger en hund før det, kan jeg jo bare ta Mulle inn i varmen igjen, han var en hyggelig hund så lenge det varte, han grisa ikke med maten, bjeffa ikke, og jeg slapp å gå tur med varm bæsj i pose....
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar