Ja, hjerne!

På skolen der jeg går, Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, får vi av og til oppgaver som har med collage å gjøre. Jeg gjør aldri de oppgavene. Ikke fordi jeg er vrang og ikke vil (bare litt derfor), men fordi jeg rett og slett ikke forstår collagets vesen. Om jeg må lime mer enn tre papirbiter sammen, ser det rotete og meningsløst ut, eller, og det er kanskje enda verre: det blir så mye åpenbar mening i det, at det jeg lager kan gå rett inn i en eller annen organisasjons propagandamateriell. Jeg har prøvd og slitt for å få det til, og selv om jeg ikke har grått, har det plaga meg at collaget så utilgjengelig for meg. Jeg ser jo at andre klarer å lage collager som handler om form og farge uten at det ser rotete og unaturlig ut, og jeg er nok litt misunnelig på det, men har etterhvert innsett at papirklipp og limstift ikke har noe på mitt bord å gjøre. Og jeg har tenkt at det andre gjør med papir og på papir, kan jeg gjøre med objekter jeg finner rundt om kring.

Men altså - nå sitter jeg og klipper. Og limer. I alle fall litt. Jeg holder på å male en serie med hjernebilder, og plutselig kjentes det helt riktig å klippe og lime. Ikke at jeg jobber med collage, jeg tror i alle fall ikke det, det kjennes ikke helt sånn ut, men jeg klipper, og jeg limer klippene mine på et malt lerret. Kanskje det er collage, kanskje det heter noe sånn som mixed media, eller kanskje akrylmaleri med pålimt papir. Det jeg skal fram til er at plutselig oppdager jeg at også jeg kan jobbe på den måten, og forstå hvorfor formen på akkurat den hakkespetten er den riktige å bruke, og at akkurat det øyet må limes akkurat der. Og da spiller det ingen rolle hva det heter. Ikke for meg i alle fall...