.
Det finnes en klubb der ute, for de av oss som store deler av livet forholder oss til blodet, vårt blod, det som renner ut av oss, måned etter måned, år etter år. Før vi blir medlemmer av klubben, aner vi et fellesskap der ute, et damefellesskap, vi ser det i butikken og på reklame, vi snakker om det på skolen og med venner. Og vi vet at vår tur kommer, den klubben blir vi med i, enten vi vil eller ikke.
Vi liker å tro at vi lever i et åpent samfunn, der det tilsynelatende ikke er knyttet skam til det å menstruere. Likevel, blodet skal gjemmes bort, alt skal være som vanlig, og for all del: ingen skal se at man menstruerer, man er da diskret.
Så diskret at en jente jeg møtte sa at hun fikk sjokk da hun begynte å menstruere, ikke fordi hun ikke visste hva som ville skje, ikke fordi hun gruet seg, eller skammet seg, tvert i mot, hun hadde gledet seg til å si at hun ikke skulle ha svømming, for å vise at hun også var blitt medlem av klubben, men fordi begrepet menstruasjonsvæske som stod i lærebøkene og i reklamen ikke var noe hun assosierte til ekte blod, det som kom ut av henne.
-Joda, sa hun, jeg visste jo at det var snakk om blod, men jeg tenkte at det var et eget slags blod. Ikke den røde, friske strømmen, eller de størkna blodstripene på lårene, men litt mer diskret på en måte, litt tynnere, kanskje, eller litt blålig. Og i alle fall helt uten lukt. Nesten som reklame tenkte hun at det skulle være.
Blodet, det virkelige, rødt. Eller blekrosa. Eller brunt. Det er litt eklere med det brune blodet, det ser ikke levende ut lenger, det ser eklere ut, gammelt. Det ser i hvert fall ikke ut som reklame. Og etter at bindprodusentene begynte med blå farge i bindene også, og ikke bare i reklamen, ser det ekstra ekkelt ut, litt grønnlig, som noe som ikke skal komme ut av kroppen.
Men det gjør det. Måned etter måned. År etter år. Det forteller oss at vi er friske og fruktbare. Eller at vi ikke er det. Noen ganger forteller blodet at vi er syke, når det kommer når det ikke skal. Noen ganger kommer ikke blodet. Da forteller blodet kanskje at kroppen har klart det den higer etter, å skape liv. Noen ganger sier kroppen i fra at noe er galt ved å holde blodet tilbake - vi kan være syke, eller sultne.
Vi forholder oss til blodet i nesten hele vårt voksne liv. Noen ganger er ventetiden fram til vi blør uutholdelig, enten fordi vi er livredde for at det skal utebli, eller fordi vi er fulle av håp om at denne gangen, denne gangen har det skjedd, vi har skapt liv.
Vi bruker store deler av livet til dette, å blø. Vi bærer hjem pakker med bind og tamponger. Og den som tror at det bare er mobiltelefonene og musikkavspillingsdingsene som endrer seg, tar feil. Bind er anatomiske, ikke-anatomiske, selvsittende, med teip, med lotion, med og uten vinger, med alt man kan tenke seg. Det er en jungel der ute for oss som er på jakt etter det beste bindet, enten vi skal sy på det, eller vi skal blø i det.
En så stor del av livet er blodet, at det er merkelig å tenke at det vil ta slutt, at vi blir så gamle at vi ikke blør mer, at vi skal over i en ny fase, som ikke lenger fruktbare. Etterhvert som man nærmer seg, kjennes det rart ut, og man kan lure på om det er noe vi faktisk kommer til å savne litt, eller om det bare er deilig. Kommer vi til å føle oss oppbrukt, eller kommer vi til å føle oss fri?
I store deler av livet forholder vi oss til blodet, det er en klubb for alle oss, for oss som skal blø, blør eller har blødd. Uansett om vi vil eller ikke, der er vi med. Med blodet vårt. Det ekte. Det rosa. Det røde. Det brune. Det som setter flekker på klærne og som får oss til å telle dager. Det som får oss til å juble av lykke når det endelig kommer, noen dager for seint, eller som får oss til å gråte fordi det kommer, noen dager for seint. Blodet. Det levende. Det brune. Det rosa. Det røde.
Dette innlegget er også postet på gruppebloggen 0803.
Innlegg
