.
Hvor nær kan man egentlig komme en annen?
Jeg tenker på hvordan livene våre fletter seg sammen, så tett at det noen ganger kjennes ut som man er limt sammen med andre mennesker.
Og jeg tenker på at vi på mange måter er bundet sammen av usylige tråder. Noen ganger er trådene solide tau, andre ganger skjøre som hårstrå.
Noen lever tettere enn andre. Som siamesiske tvillinger, bundet til hverandre for livet. De kan ikke leve fra hverandre uten å bli merket av det, med store sår. Er det i noen sammenhenger "din til døden" gjelder, er det for siamesiske tvillinger.
Vi andre, vi som ikke er siamesiske tvillinger, er også merket med usynlige sting som oppstår hver gang vi mister noe.
Livet er fullt av arr og løse tråder.
Det er skjørt og smertefullt.
Og uendelig vakkert.
I serien Attached jobber jeg med siamesiske tvillinger som motiv.
Jeg broderer med sort tråd på hvit bomull.
Jeg fester ikke de løse trådene eller gjemmer dem på baksiden. De får være der, som en del av livet, og døden, og bildet.
I motivet er sømmen etter obduksjonen tydelig. Arret er der for at de fortsatt skal være sammen, ikke for å skille dem fra hverandre.
Hvorfor broderer jeg dem? Kunne jeg ikke malt? Eller modellert?
Broderi er en typisk kvinneteknikk, som jeg tenker at passer til noe av det jeg vil få fram.
Og ved å fysisk jobbe med nål og tråd, understrekes det at dette dreier seg om det tette, det nære. Hvordan vi syr oss sammen med andre mennesker, og lever livene våre, hele tiden med arr og løse tråder.
.
Innlegg
