Å rydde seg et rom eller hekle seg en hjerne...

.

Etter å ha gått tre år på kunstskole, er det mye som må ryddes opp i - og jeg snakker ikke om tanker og følelser og sånt, jeg snakker om helt konkrete roteting på arbeidsrommet mitt. Skolesakene mine må ryddes på plass på arbeidsplassen, og ting må sorteres og settes i system sånn at jeg vet hvor det er når jeg trenger det - i alle fall må jeg ha en anelse om hvor ting er, og selv om jeg innser at så veldig ryddig blir jeg ikke, så skjønner jeg at jeg trenger et slags system i kaoset.

Mulig at det er fordi jeg er redd for mer kaos at jeg jobber med små ting om dagen, små ting som lett lar seg rydde bort. Jeg hekler. Som her, denne hjerneaktige tingen jeg har heklet. Idéen fikk jeg hos Annelene, som jeg har gått på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt med, og hatt utstilling sammen med.

Annelene jobber også med tekstil, og hun har noen betraktninger rundt strikking og kunst på bloggen sin, som jeg synes det er verdt å lese.
.

Jeg har kjøpt en hjerne...

.

.
Riktignok er det en puslespillhjerne, men likevel, det er en hjerne. Jeg kjøpte den tidlig i sommer, men har enda ikke tatt den ut av esken - den skal få ligge i esken sin til jeg helt sikkert vet hva jeg skal bruke den til.

Og selv om jeg gleder meg over den kjempefine hjernen min, angrer jeg litt på at jeg ikke kjøpte flere, jeg burde jo kjent meg selv så godt at jeg visste at det ikke ville holde med bare én...

Og jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte den helt ekte hjernen jeg fant hos en slakter i Delft, jeg tror jeg ville likt å både dissekert og fotografert den, selv om jeg ikke hadde tid, og jeg var turist, og ikke hadde med meg dissekeringsutstyr, jeg hadde jo kamera, og man klarer alltid å presse inn tid til det man virkelig har lyst til.

Men i alle fall - jeg har en hjerne - den er min, og den ligger fin og ny i esken sin og bare venter på at jeg skal ta den i bruk. Og det er jo noe.
.

Chihuahuaer i Theresesgate

.
Det er chihuahuaer som er mitt bidrag til gruppeutstillingen til (parentes) i Galleriet i Theresesgate. Mine hunder i vinduet ser ut til å appellere særlig til små mennesker - og det liker jeg godt.




Ellers er det morsomt å se hundene montert på en ny måte, mer luft gir et helt annet inntrykk enn det tette opphenget jeg har brukt før.




Utstillingen er åpen hver dag til og med 10. august, fra kl 13 - 18.

.

Når det blir mange av noe...

.



Det skjer noe med ting når du får mange av dem. Ting som er små og ufarlige i utgangspunktet, kan se truende og farlig ut bare det blir mange nok. I går gikk jeg forbi min veldig store sommerfuglbusk og viftet bort sommerfugler som fløy i ansiktet mitt.

Da kom jeg til å tenke på Carlos Amorales og hans installasjon "Black Cloud" som består av mange, mange, sorte papirsommerfugler.

Og selv om ikke dette er verdens beste video, får man likevel et inntrykk av sommerfuglene installert i et rom.

Butterflies by Carlos Amorales
Uploaded by sallyTVdotcom

.