fredag 28. desember 2007

Steinansikt


Jeg hadde vel tenkt å male litt i juleferien. Noen hunder, kanskje, eller flere hjerner. I stedet sitter jeg med ull og spisse nåler i hendene, og former noe som kan minne om stein med skrikende ansikter på. Ikke særlig julete, og ikke særlig vennlig, heller.

Jeg tror at jeg liker jul, men når jeg ser de tingene jeg holder på med, begynner jeg å tvile litt, når jeg ikke stikker nåler i ull, fotograferer jeg kjøtt.... Ungene mine synes det jeg driver med ser ut som en slags vodoo-aktivitet, og spør om jeg har navn på hodene. Det har jeg ikke. Og hvis jeg har det, er det hemmelig og inne i meg....

Det er faktisk en avslappende aktivitet - å stikke en nål opp og ned, opp og ned. Vel, det må innrømmes at det ikke er så veldig avslappende akkurat når jeg stikker meg i låret eller i fingrende, men ellers er det det. Ull har en beroligende virkning på meg, og jeg trenger noe som gir meg beroligende virkning når det er jul, og som ikke samtidig gir hodepine dagen etter.

Steinhodene skal muligens bli til en steinrøys, og ligge som myke, lette, og litt skumle innslag blant harde og tunge ekte steiner. Eller kanskje jeg en gang får nok myke "steiner" til å lage en ull-røys. Hvis jeg bare får nok juler på meg, skal det nok gå...

onsdag 19. desember 2007

Gutten er i boks...


Jeg er veldig lett å avlede når jeg holder på med ting jeg synes er kjedelig. Og jul eller ikke jul, jeg synes rydding og vasking er veldig kjedelig, det har sikkert en sammenheng med at jeg ikke er noe særlig flink til det, men det er en annen historie. Eller, det er sikkert ikke en annen historie, men mange andre historier.

Det skjedde i dag igjen - jeg skulle rydde, og fant selvfølgelig noe som avledet meg - nemlig denne lille hodeløse porselensgutten. Jeg har lurt på hva jeg skulle gjøre med ham, og i dag bestemte jeg at han skal bli en installasjon sammen med andre porselensfigurer. Så etter å ha puttet gutten i en boks, brukte jeg en del tid på å tenke på hvordan jeg skal jobbe med det prosjektet - og jeg kjenner jeg gleder meg litt til å treffe på akkurat de rette figurene å bruke.

Men - det ble mindre rydding enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet, så jeg vet hva jeg må gjøre i morgen... Og hvem vet, det er vel ikke usannsynelig at jeg finner noe som kan avlede meg da også....

The pain was lean...


Jeg skal ikke si noe om teksten på alle hjernebildene mine. Dette, for eksempel, sier jeg ingenting om. Bare at tekstene er hentet fra en musiker jeg liker veldig godt. Og kanskje at den første teksten fortsetter med ordene: he knew he was alive. Og det er jo noe.

mandag 17. desember 2007

Sommerfugler i hjernen


En gang drepte jeg en blå sommerfugl. Det var ikke et planlagt mord - den kom flyvende mot meg og landet i panna mi, og jeg slo til den. Det hele var gjort på et øyeblikk. For sommerfuglen var dette selvfølgelig ille uansett, men det som gjorde det ekstra ille for meg, var at jeg akkurat da befant meg inne i et sommerfuglhus i en park. Det å oppsøke en dyrepark for så å drepe et av dyrene er ganske pinlig, og dumt. Nå løp ikke jeg og tilsto udåden, jeg børsta rett og slett insektet diskret bort sånn at det havna under noen planter, og håpet at jeg ikke hadde drept et av de siste individene av sin art. Jeg har heldigvis sett sånne sommerfugler senere, i andre parker, men jeg har aldri gått inn i et sommerfuglhus igjen. Nå er ikke drapet på sommerfuglen noe jeg tenker på hver dag, bare av og til, og det kjentes helt rett ut å putte en blå sommerfugl inn i en av hjernene mine.

Det er mulig det er det labyrintaktige ved hjernen som fascinerer meg - alle kroker og kriker hvor man kan gjemme ting, miste ting og gå seg vill. Der det er plass til rare hunder og blå sommerfugler. Og ord. Det er plass til mange ord inne i en hjerne. Ord som ikke nødvendigvis har en sammenheng med de andre tingene man finner der, ord som ikke nødvendigvis bærer med seg mening, verken for betrakteren eller den som skaper. Eller ord som gir mening i det de møter noen eller noe - og som forhåpentligvis er åpne nok til at noe eller noen kan skape sin helt egne mening, helt uavhengig av at jeg en gang drepte en blå sommerfugl....

mandag 10. desember 2007

Clap your hands...


... say yeah. Teksten i denne hjernen er henta fra nettopp en tekst av "Clap your hands say yeah". Sangen heter "Over and over again", og var mitt førse møte med det som skulle bli et av mine favorittband, i alle fall for en stund. Tekstene er absurde og fantastiske, og blir sunget med en utydelig vokal, som får meg til å lytte litt ekstra. Og det passer med hjernene mine, som også er absurde og utydelige, alt ettersom...

fredag 7. desember 2007

torsdag 6. desember 2007

Gin in tea cups...


Noen dager trenger man en tekopp med noe godt i. Siden jeg ikke synes gin er noe særlig godt, skal jeg etterhvert krype under et teppe med en varm kopp te, og en bok som ikke krever all verdens tankevirksomhet, men som har godt språk. Det gjør ikke noe om noen dør i den boka, men den bør ikke være veldig trist - jeg orker ikke veldig triste ting i dag. I dag vil jeg ha teppe og tekopp, og ikke noe særlig mer. OK, kanskje litt mer. Kanskje jeg kommer til å lese en bok som passer til en liten sjokolade, eller et bittelite glass med portvin seinere på kvelden.

Det er stadig flere av hjernebildene mine som blir ferdige, eller nesten ferdige. For ofte mangler de et eller annet jeg ikke vet hva er før jeg plutselig ser det i en avis eller et blad. Jeg tror egentlig at de kommer til å oppføre seg sånn hele tiden, disse bildene. Så lenge jeg har dem i nærheten, kommer jeg til å finne små ting jeg må feste på dem - deler av en tankerekke som må fullføres. Sånn sett fungerer de som andre hjerner - assosiasjoner trekker oss videre, og det er alltid arbeid som pågår.
Dette bildet er kanskje ferdig. Akkurat nå er det det, i alle fall.

mandag 3. desember 2007

Enda en liten hund...


Jeg fortsetter med hundene mine - små, små hunder, lerretet jeg bruker i denne serien er 20 x 20 cm. Egentlig har jeg lyst til å lage en serie med store hvite hunder, men på denne tida av året har jeg ikke tid til noe som er stort - det er mye såpe om dagen, og hjerner.... Derfor altså, noen små terapi-hunder innimellom andre ting - bare for å føle at jeg er i gang med noe. Og om ikke mange hunder små akkurat blir en stor å, kan det jo hende at jeg får samla sammen til en passe stor hundeutstilling en gang.

fredag 16. november 2007

The dashboard melted....


... but we still have the radio... Jeg fortsetter med hjernebildene mine, selv om hundene nok har tatt litt stor plass i det siste. Saken er at hundene er ganske lette å jobbe med - de maler man, og ferdig med det.

Hjernene er på en måte saktere arbeid, jeg går til og fra, finner et bilde jeg vil lime inn, en tekst jeg vil bruke, og så venter jeg litt, for å se om jeg finner enda flere bilder, eller enda flere ord. Det er mye mer vanskelig å vite når jeg er ferdig - jeg må bare bestemme meg forat det er nok på et eller annet tidspunkt, helst før det er så mye der at det ser ut som om noen har spydd på lerretet. Men fortsatt er det morsomt, og siden jeg vanligvis jobber fort, tror jeg at jeg har godt av den langsomme prosessen disse hjernecollagene er.

Og siden alle tekstene jeg bruker refererer til musikk, må jeg jo innrømme at det er morsomt når noen kommer og sier: "Å, er det den sangen, av det bandet". Og jeg ser at tilsynelatende meningsløse ordsammensettinger gir en mening til andre som har de samme referansene som meg selv, selv om meningen ikke er noe mer enn å se noe annet enn de som ikke har kjennskap til teksten.

mandag 12. november 2007

... hver dag, hvert sekund... Jeg vil ha en liten hund.


For noen år siden innførte jeg en usynlig hund i familien min. Ja, det er barnslig, og det høres kanskje ikke helt normalt ut, men det var ganske gøy. Saken var at jeg hadde lyst på en hund, en liten, rar, hund, men det var ikke sånn at familien min umiddelbart syntes at det var en god idé. Da lagde jeg min egen hund, den usynlige hunden. (Jada, den var usynlig for meg også - jeg er ikke helt gal, heller...)

Det viste seg å være ganske morsomt å ha en usynlig hund - den fikk navn, Mulle, og alle i huset var etterhvert flinke til å lukke opp døra sånn at Mulle kunne komme ut å lufte seg selv litt i hagen. Jeg fikk ingen til å gå tur med den usynlige hunden, men den fikk faktisk sine egne matskåler som det står Mulle på. Tanken min var at om alle vennet seg til at den usynlige hunden var der, ville ikke overgangen bli så innmari stor når jeg flyttet inn den egentlige Mulle, den synlige hunden jeg ønska meg.

Kort oppsummert: jeg fikk aldri den hunden, men etter en stund med usynlig hund sa både mann og barn ja til at vi kunne ha en ordentlig hund. Katten sa ingenting, men med det forholdet den har til andre dyr, tror jeg ikke den ville jublet om det kom inn en hund på dens territorium. Og det kom ingen hund. Jeg begynte på kunstskole i stedet, så jeg kan jo bruke noe av tida på å male hunder, om jeg vil det.

Mulle har forlengst flytta ut. Det er nemlig sånn med usynlige hunder, at når ingen forholder seg til dem lenger, flytter de stille og rolig videre, mest sannsynlig til et barn eller en rar dame. Jeg tenker stadig vekk på å skaffe meg en hund. Når jeg er ferdig på skolen, og når jeg - måtte det bare bli lenge til - ikke har katt mer. Og om jeg synes jeg trenger en hund før det, kan jeg jo bare ta Mulle inn i varmen igjen, han var en hyggelig hund så lenge det varte, han grisa ikke med maten, bjeffa ikke, og jeg slapp å gå tur med varm bæsj i pose....

torsdag 8. november 2007

Om hunder, bilder og egenterapi...



Jeg er virkelig redd for hunder. Jeg er så redd for hunder at jeg kan bli stiv av skrekk, og stum, når jeg møter en ukjent hund. Og de som kjenner meg vet at jeg sjelden blir stum - jeg pleier å kjefte når jeg er redd, ikke bli stille. Jeg er så redd for hunder at jeg en gang presterte å dytte ungen min foran meg da vi møtte en hund. Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men det viser hvor stor frykten min er.

En gang snakka jeg med en psykiater jeg kjenner om hundeangsten min, i en veldig uformell og lite alvorlig sammenheng. Han foreslo at jeg kunne jo f.eks. begynne med å skrive ordet hund i sanda, og se om noe skjedde. Nå gjorde ikke jeg det, og ikke tror jeg det hadde hjulpet noe, men kanskje det likevel er noe sånt jeg gjør nå - nå som jeg maler hunder. Jeg er riktignok på miniatyrhund-sporet, men et sted må man jo begynne....

Neida, jeg tror ikke dette hjelper på hundeskrekken, og det er ikke derfor jeg gjør det - jeg gjør det fordi jeg har oppdaga at hunder kan gjøres om til interessante former på et lerret. Det holder for meg, og jeg regenr med å være like stum neste gang jeg møter en stor og farlig hund.

mandag 5. november 2007

Flere hunder, og om å jobbe i serie


Her er det flere hunder. Disse tre chihuahuaene kommer nok til å bli en del av en mye større serie med hunder malt i små formater, her 20 x 20 cm. På Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, hvor jeg er elev, må vi ofte lage ting i serier, og det er ikke sjelden av elever er frustrerte når de får beskjed om å "lage ti til". Akkurat det har aldri vært noe problem for meg - jeg har alltid laget ting i serie - enten jeg har strikket og tovet 80 nisser til jul, eller malt 150 egg til påske.
Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg jobber på den måten, bortsett fra det helt åpenbare - ved å lage mange blir man naturlig nok flinkere, det har med øvelse å gjøre.
Men ved å lage mange får man også tak i tingens vesen - i løpet av prosessen skjer det ofte en utvikling bortfra det man tenkte eller så for seg i startfasen, det man jobber med begynner å bli til noe annet, selv om det ikke nødvendigvis ser ut som de store endringene.
En annen ting er at noen ting skal man gjøre seg ferdig med - man bør på en måte jobbe med dem til et er tomt, til det kjennes ut som om temaet er oppbrukt, eller trenger en ny uttrykksform.
Videre er det jo sånn at ting som framstår som en del av en serie, ser "mektigere" ut enn noe som bare er en - vi setter jo ofte andre ting i gruppe, og sånn er det med det vi skaper også, det både tar seg bedre ut og framstår som tydeligere sammen med andre ting.

søndag 4. november 2007

Hund, igjen...


Jeg fortsetter med å male hunder. Nå er det små hunder jeg maler, noen chihuahualiknende skapninger, kanskje. Jeg er ganske fascinert av små ting - at det går an at noe er så smått, men likevel helt ordentlig. Som bittesmå hunder. Og små gravemaskiner man av og til kan se i hagene til folk. Helt ekte, bare miniatyrvariant.

Jeg er egentlig redd for hunder, men ikke de bittesmå. Ikke fordi jeg ikke tror at de kan bite eller være slemme, men fordi at jeg tror at jeg kan ta igjen, og vinne over dem. Og så er jeg veldig fascinert av at noe så smått kan være helt ordentlig hund, og finnes i virkeligheten. Og jeg tenker at små hunder vil jeg jobbe mer med - hundebildeperioden har nok bare så vidt begynt.

lørdag 3. november 2007

How much is that doggie in the window? (Arf, arf)


Det er hjerner jeg egentlig holder på med for tida, men fortsetter med hundebilder som et sideprosjekt. Kanskje det er noe jeg prøver å si - at jeg kan tenke meg en liten rar hund, for eksempel. Eller kanskje jeg bare er i ferd med å skape meg en framtid som hundemaler... Eller kanskje jeg bare rett og slett slapper litt av med dette, å skape noe som ikke er noe mer enn det man ser - et bilde av en hund.

torsdag 1. november 2007

Jeg har fått hund - på veggen....


Hunder er ikke min greie. Stort sett synes jeg hunder ser farlige ut, og de som ikke ser farlige ut, ser dumme ut. Det er kanskje det at de lar seg dressere til å bli menneskets beste venn, det synes jeg virker ganske dumt, samtidig som jeg tenker at alt som blir dressert på et eller annet tidspunkt kan bli farlig - at hundene på en eller annen måte vil sette igang en revolusjon. Jeg skjønner at sannsynligheten for en hunderevolusjon ikke er særlig stor, men selv om revolusjoner ikke akkurat er vanlig, hender det jo at det skjer, ikke sant? Og akkurat da er jeg redd for at en hund skal bite meg, og selv om jeg forklarer aldri så mye at jeg ikke er en hundeundertrykker, er jeg redd for at den ikke vil tro meg, naturlig nok, siden jeg jo er et menneske.

Men mine nevrotiske fantasier om hva hunder egentlig kan komme til å gjøre, har strengt tatt ikke noe med kunst å gjøre. Det kan få det, hvis jeg for eksempel vil lage en bildeserie om det, noe jeg ikke har planer om. Akkurat nå er det ikke i mine planer. Det var ikke i mine planer å male en hund heller, men det har jeg altså gjort. Egentlig maler jeg hjerner, men måtte ha pause, og det ble en hund. En bullterrier. Egentlig maler jeg ikke rosa heller, men siden jeg alltid tenker på bullterriere som rosa (de få gangene jeg tenker på bullterriere, det er ikke akkurat en vane jeg har), måtte det bli den fargen. Hvite dyr ser ofte rosa ut, og det synes jeg egentlig er ekkelt, men ikke på bullterriere. De hundene synes jeg virkelig er stygg-pene, med kraftige kropper og en slags griseøyne.

Jeg har lest en gang at hvite bullterriere ofte er døve, har hudbetennelser og hjertesykdommer, så det er ikke lett å forstå for hundeukyndige som meg at noen i det hele tatt vil ha dem. Eller, jeg forstår det jo. Jeg forstår at man vil ha noe som er så stygt at det blir vakkert, og for det jeg vet, kan de kanskje være verdens beste hunder. Jeg vet bare at akkurat nå henger det en på veggen min, og er hvit og ganske søt, og siden den bare finnes på et bilde og ikke i virkeligheten, er jeg i alle fall ikke redd for den.

mandag 29. oktober 2007

Bedford, igjen.


Sist jeg var på "min" søppelplass hadde det skjedd ting med noe av det jeg har brukt som motiv for trykk tidligere. Jeg har blant annet trykket en gammel Bedford. Nå har den blitt flyttet, den har fått andre skader enn bare det å være gammel. Det er trist å se den, samtidig som den fortsatt er et godt motiv for mine trykk.
Vanligvis liker jeg godt å se at ting går i oppløsning, at de forsvinner, men av og til er det litt trist, som med denne Bedforden, som jeg tidligere har sammenliknet med morfaren min. Og så er det likevel akkurat sånn det skal være - forfall og tristhet. Og minner om noe annet, noe som ikke er trist. Noe som varer mye lenger enn en lastebil.

fredag 26. oktober 2007

...why don't you swallow razorblades...


Siden jeg har brukt tid på fugler og søndagsbilder av barna mine, kan jeg jo bruke litt plass på hjernene mine også. Jeg holder på med en serie collager der utgangspunktet er hjerner jeg har malt på lerret. Foreløpig har jeg laget 11 hjerner, som jeg går til og fra og limer litt på og skriver litt på etter som det passer.

Det ser ut til at noen ting kommer til å gå igjen her, som hunder og øyne. Og tekst. Jeg tror det skal være tekst på alle collagene. Foreløpig ser det ut til at tekstene jeg skriver kommer til å referere til musikk, men det kan jo endre seg. Men i alle fall, hvis tekstene kommer til å fortsette å referere til musikk, er jeg i ferd med å lage en slags quiz, og sånt liker jeg jo. Det betyr at de som hører på samme musikk som meg, og er skapt sånn at de husker tekst, kan ta en referanse andre ikke får med seg. At ting kan kommunisere på ulike plan liker jeg - og gamle norsklærere liker intertekstuelle innslag i ulike former for arbeid.

I alle fall, i den nærmeste tida kommer det til å komme flere hjerner fra meg - mine hjerner er nemlig ikke alene....

torsdag 25. oktober 2007

Fløy en liten blåfugl...


Jeg gjør alt annet enn det jeg egentlig burde om dagen - i alle fall når det gjelder kunst og skoleting. Det kan hende det er fordi jeg går siste året på skolen, og tenker at jeg burde være fryktelig seriøs og gå i gang med noe alvorlig, noe som kan bli til et avgangsarbeid. Og jeg gjør det også. Jeg jobber med mine fotografier i fart, jeg jobber med foto/trykk av søppel, jeg lager bilder av hjerner. Alt dette kan bli noe. Noe av dette kan bli til det jeg skal ha på avgangsutstillingen.
Det er bare det at jeg gjør så innmari mye annet for å slippe å ta tak i det litt store og alvorlige. For eksempel maler jeg søndagsbilder av barna mine. Eller jeg maler små bilder av fugler - disse er 20 x 20 cm. Og jeg som ikke liker fugler en gang, de har spisse nebb og ekle, ekle føtter. En gang satt det en undulat på hånda mi, og grep rundt fingeren min med undulatføttene sine. Ekkelt.

En annen gang var jeg i en fuglepark i Belgia. Jeg, som ikke kan fordra fugler, tok med hele familien i en fuglepark. Jeg var redd hele tida - det fløy fugler rundt meg på alle kanter, med små spisse nebb, klare til å bore dem inn i det som måtte være i veien. Enda verre var fuglene med store, spisse nebb. Det eneste stedet jeg likte i den fugleparken var det australske huset - det holdt fuglene seg på bakken, sånn at man kunne tråkke på dem hvis de skulle komme til å angripe.
I alle fall, jeg maler fugler. Med spisse nebb. Bare for å slippe unna....

søndag 21. oktober 2007

Søndagsmaler...


Jeg maler, det er søndag. Jeg er en søndagsmaler. For i dag i alle fall. I dag tenker jeg ikke konsept eller om noe fungerer. Jeg skal ikke lage 100 bilder på samme måte. Jeg har ingen dypere mening med det jeg gjør. I dag maler jeg for å få tida til å gå, for å tømme hodet. Jeg leker med farge og motiv. Jeg har fri i dag, og trenger ikke å begrunne noe, eller mene noe. I dag er det søndag, og jeg maler.

lørdag 20. oktober 2007

Der møll og rust tærer...


Jeg fant, jeg fant.... Ikke en utgått skosåle, men en oppbrukt traktor. Det står der og ruster, og holder på å bli omringet av naturen - det vokser planter både rundt den og inni den. Traktoren, som tidligere har vært i bruk nettopp for å regulere naturen, holder nå på å bli overmannet av nettopp naturen. Får den stå der lenge nok vil den til sist bli helt borte. Jeg håper i alle fall ikke at den blir ryddet bort med en gang - jeg vil ha flere trykk med dette motivet i ulike årstider.

fredag 19. oktober 2007

Søppel...


Ganske ofte synes jeg søppel er pent. OK, det lukter ofte vondt, det kan ofte skade naturen, og jeg ønsker selvfølgelig at søppel skal ivaretas på en fornuftig måte, men når det er sagt: jeg synes ofte at søppel i naturen er pent. Det er noe med kontrastene, og med det forgjengelige. Og jeg fotograferer søppel igjen og igjen. Jeg har startet på en serie med trykk der søppel er motiver, og her er et av bildene - to rustne tønner. Bildene er små, 20 x 20 cm, og jeg tenker at de kanskje skal monteres i en serie/serier på 9 stykker.

"The House of Hades"

Dette er tittelen på utstillingen mine to lærere ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, Julio Silva og Rus Mesic, har akkurat nå på Galleri BOA i Oslo. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt som har pågått siden 2003, og som endrer seg med tiden og med rommet/rommene den presenteres i. De har tidligere stilt ut variasjoner over "The House of Hades" både i Norge, Berlin, Portugal og Bosnia-Hercegovina. Julio Silva arbeider med tegninger og maleri. Rus Mesic arbeider med tegninger og installasjon. Arbeidene deres er veldig ulike, og står på mange måter i kontrast til hverandre, samtidig som monteringen av utstillingen binder det hele sammen.


Om man har sett disse to stille ut dette prosjektet før, betyr ikke det at dette er gammelt nytt man ikke trenger å se. Utvalget og monteringen er annerledes enn tidligere, noe som gir en helt ny opplevelse og forståelse av bilder og objekter. Blant annet er noe man tidligere har opplevd på vegg denne gangen plassert på gulvet - noe som både endrer rommet og gir en annen følelse av nærhet.
Utstillingen henger fram til 28. oktober, og er åpen fredag, lørdag og søndag 12 - 16.

mandag 15. oktober 2007

Norske bilder, Stenersenmuseet, Kunstnerforbundet og en død fugl...


Jeg brukte store deler av søndagen til å se utstillinger. Og jeg vet det - det er dumt å gape for høyt, det ender lett med at man blir kvalm av inntrykk som blander seg. Men jeg innrømmer at jeg er grådig av natur, og når det i tillegg tar litt tid å reise fra Sandefjord til Oslo, vil man gjerne ha med seg så mye som mulig på kort tid. Og det er akkurat som å være barn på 17. mai - man har lyst på is, pølse og sukkerspinn, og husker ikke før etterpå at den kombinasjonen ble litt voldsom året før.

Altså - det ble litt mye både for meg og den stakkars mannen jeg var sammen med. Jeg skal ikke si så veldig mye om det vi så, de inntrykkene som er igjen er ikke ferdig fordøyd, men siden jeg sjelden er helt stille, kan jeg jo si litt.

Det var mange som valgte å se Norske Bilder i Oslo Rådhus da jeg var der, sånn at det i tillegg til at det var mye forskjellig å se på veggene, var det mye støy og mange samtaler å lytte til. Jeg blir veldig lett ukonsentrert og følger mer med på medpublikummet mitt enn på det som henger på veggen, men jeg likte godt Benjamin Bergmanns store bilde "Omfang". Og jeg liker det som skjer i arbeidene til Gunvor Nervold Antonsen der tekst møter broderi, tekstil og maling lag på lag. Og hadde jeg kunnet ta figurene fra Charlotte Bergesens bilder på fanget og gitt dem en klem, hadde jeg nok gjort det, for de fikk meg til å bli ganske myk...

I kunstnerforbundet henger Hanne Borchgrevink, Ragnhild Løkke og Kari Dyrdal. Det var mange hus, og mye blomster. Jeg likte nok Ragnhild Løkke best denne søndagen, muligens fordi det enkle uttrykket gav meg ro uten å være verken blomst eller hus...

Vi avslutta runden på Stenersenmuseet. Og akkurat som når man skriver blogg og tenker at nå er det på tide å bli ferdig, var jeg ganske utålmodig og slurvete på utstillingen. Derfor skal jeg la være å si noe om det jeg så, for jeg tror at utstillingen Equatorial Rhythms fortjener bedre enn det jeg kan si nå, og den skal være der ut året, så det er vel stor sannsynlighet for at jeg kommer til å se den en gang til.

Ute i verden så jeg en død fugl, hva slags aner jeg ikke, men den var fin å se på. Det lå overraskende mange fjær strødd rundt den - rart, siden den ellers så ut til å ha fjæra i behold. Jeg hadde litt lyst til å snu den for å se under, kanskje den var fjærløs der, men siden jeg er voksen, gjorde jeg det ikke... Og jeg var litt lei meg for at den voksne jeg hadde med meg ikke gav meg kake på Deli de Luca, det kjentes litt ut som når noen sa at det ikke var lurt å spise sukkerspinn på 17. mai - selv om en vet at det er sant, er det litt leit også. Men suppa jeg spiste var god, jeg så mange bilder og en pen, død fugl. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.....

søndag 30. september 2007

Ja, hjerne!


På skolen der jeg går, Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, får vi av og til oppgaver som har med collage å gjøre. Jeg gjør aldri de oppgavene. Ikke fordi jeg er vrang og ikke vil (bare litt derfor), men fordi jeg rett og slett ikke forstår collagets vesen. Om jeg må lime mer enn tre papirbiter sammen, ser det rotete og meningsløst ut, eller, og det er kanskje enda verre: det blir så mye åpenbar mening i det, at det jeg lager kan gå rett inn i en eller annen organisasjons propagandamateriell. Jeg har prøvd og slitt for å få det til, og selv om jeg ikke har grått, har det plaga meg at collaget så utilgjengelig for meg. Jeg ser jo at andre klarer å lage collager som handler om form og farge uten at det ser rotete og unaturlig ut, og jeg er nok litt misunnelig på det, men har etterhvert innsett at papirklipp og limstift ikke har noe på mitt bord å gjøre. Og jeg har tenkt at det andre gjør med papir og på papir, kan jeg gjøre med objekter jeg finner rundt om kring.

Men altså - nå sitter jeg og klipper. Og limer. I alle fall litt. Jeg holder på å male en serie med hjernebilder, og plutselig kjentes det helt riktig å klippe og lime. Ikke at jeg jobber med collage, jeg tror i alle fall ikke det, det kjennes ikke helt sånn ut, men jeg klipper, og jeg limer klippene mine på et malt lerret. Kanskje det er collage, kanskje det heter noe sånn som mixed media, eller kanskje akrylmaleri med pålimt papir. Det jeg skal fram til er at plutselig oppdager jeg at også jeg kan jobbe på den måten, og forstå hvorfor formen på akkurat den hakkespetten er den riktige å bruke, og at akkurat det øyet må limes akkurat der. Og da spiller det ingen rolle hva det heter. Ikke for meg i alle fall...

mandag 24. september 2007

Oh, what did you see, my blue-eyed son?


Innimellom andre ting, jobber jeg videre med bildene til det som kanskje en dag kommer til å bli en sammenhengende bilderekke. Selv om jeg planlegger en bilderekke, jobber jeg ikke i rekkefølge, i så fall har jeg brutt den nå...

Jeg jobber best i serier, og da får jeg heller hoppe litt fram og tilbake i teksten jeg har som utgangspunkt. Ja, jeg ser at akkurat her er det nok en overtydelig tekstreferanse, med alle øynene, men jeg ville så gjerne bruke dem. Det kan være at det skal males over, eller at dette bildet skal ut av serien - men siden jeg snakker om en langvarig prosess, er det ingen beslutning som haster.

Jeg er fortsatt veldig i tvil om hvor jeg vil, og ser at dette nok kan bli vel kitschy. Men så er det nå kan hende sånn at når det bli mye nok, og det muligens blir installert i et rom, med lyd, at det vil framstå som riktig likevel. Og for meg er det nok helt rett å male små babyer akkurat nå - jeg trenger å bli minnet om at en gang var de små og søte, de store guttene som produserer skittentøy og setter fra seg de store skoa sine over alt.

torsdag 20. september 2007

Oh, where have you been, my darling young one?


Dette bildet er ikke ferskvare, det er en stund siden jeg malte det, men jeg har bare ikke vært helt sikker på om det er ferdig eller ikke. Det jeg har lurt på er bakgrunnen, den består bare av det umalte lerretet, og jeg har vurdert flere fargeløsninger uten å finne noe jeg tror vil fungere godt sammen med ansiktet her. Så bakgrunnen forblir naken og umalt, og forhåpentligvis er den med på å understreke ansiktsuttrykket.

mandag 17. september 2007

Oh, where have you been, my blue-eyed son?


Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Jeg vet litt, selvfølgelig, jeg vet at jeg maler. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette. Jeg vet at jeg, som har et anstrengt forhold til Bob Dylan, plutselig fikk lyst til å gjøre noe i forhold til en Dylan-tekst. Jeg vet bare ikke helt hva enda. Kanskje det blir en serie bilder for å illustrere teksten, kanskje det blir en kombinasjon av bilder og objekter, kanskje det hele renner ut i sanda.... Det er ikke så farlig akkurat nå - man trenger ikke alltid å vite hva man skal med alle ting. Og dette er et sideprosjekt for meg, noe helt annet enn reisemotivet jeg jobber med, noe helt annet enn fotografier av bevegelse. Dette er noe litt stille og sakte jeg kan jobbe med på arbeidsrommet mitt, enten for å fylle hodet mitt med nye tanker eller tømme det for gamle.

Så her er altså det første av noe som kanskje, kanskje, skal bli en serie. Og muligens det som gjør at denne bloggen bør døpes om til "Kitsch, kanskje"....

fredag 14. september 2007

Høstutstillingen 2007


Jeg har vært på Høstutstillingen i år. Det har jeg ikke tenkt å si så mye om, bare at verket på bildet, laget av Michael Johansson, var noe av det jeg synes var mest spennende. Vanligvis liker jeg godt videoinstallasjoner, i år synes jeg at jeg ble veldig forstyrra og ukonsentrert av lydene fra de andre filmene, men på tross av var det positivt at hver videoinstallasjon fikk sin egen plass. Jeg bruker lang tid på å sortere inntrykk, og bør nok egentlig se utstillingen en gang til før jeg uttaler meg, men at hårkuben avgir en interessant lukt, kan jeg jo mene....

tirsdag 11. september 2007

Installasjoner i matbutikken


De som kjenner meg, vet at det å gå i en matbutikk av og til kan ta veldig lang tid - det hender man finner ting man har lyst til å se på lenge. For eksempel er oliven i glass noe jeg pleier å stoppe opp foran, de ser ut som små skulpturer der de står. Ellers lar jeg meg lett fascinere av ting det er mange av - og da jeg fant denne stabelen med makrell-i-tomat bokser, tok det nok ekstra lang tid å handle, og jeg tenker at i den butikken jobber det i alle fall et menneske jeg gjerne skulle visst mer om....

mandag 10. september 2007

Inger Sitter på Haugar

Haugar Vestfold Kunstmuseum vises det en utstilling med bilder fra Inger Sitters produksjon de siste 40 åra. Hun er vel en av våre mest anerkjente modernistiske malere, og som alltid når jeg ser hennes bilder, lar jeg meg fascinere av strøka som er utført med så mye kraft, og det er en opplevelse å se så mange av hennes bilder samlet på et sted. Utstillinga viser også flere av hennes nye arbeider, der det ser ut som om farge er mer på vei inn i hennes bilder igjen. Utstillingen henger fra 8. september til 28. oktober, og er vel verdt å få med seg om man befinner seg i Vestfold i denne perioden
.

søndag 2. september 2007

Turid Gyllenhammar har utstilling


Turid Gyllenhammar, som var avgangselev ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt våren 2007, har separatutstilling på Galleri Skallum på Stabekk. Utstillingen skal henge fram til 19. september, og er åpen lørdager og søndag 12.00 - 16.00, onsdag 17.30 - 20.00. Turid jobber med collage, broderi og maleri.

fredag 24. august 2007

Flere hull


Det er ikke bare malte lerreter jeg har skåret hull i - aller mest har jeg nok gjort det i fotografier. Jeg har hatt et høyt forbruk av klassebilder der jeg har skåret bort alle ansiktene. Hvorfor? Det handler om dekonstruksjon og avpersonifisering.

I "Life of Brian" er det en scene der Brian står foran folkemengden og roper: "We are all individuals". Folkemengden gjentar det samme, bortsett fra en, som litt forsiktig sier: "Not me". Jeg elsker den scenen.

Det var vanskelig å skjære bort ansiktene til elever jeg har hatt, de ble så utskiftbare. Og jeg ble utskiftbar også, ikke et individ. Og i den store, store sammenhengen er vi utskiftbare alle sammen. Klassebildene mine kunne vært hvem som helst, og de er hvem som helst. Alle har vært der, utskiftbare og usynlige. Og på en måte er det ekkelt - når vi ikke ser hverandre som ansikter og individer kan vi komme til å skade hverandre, og dersom vi trekker det langt nok, kan vi fjerne hverandres menneskelighet og legitimere grusomme overgrep.

Det er ikke bare selve fotoet som er skåret i - fotografiet er limt på et lerret, det som er bak hullene er veggen, og skygge fra de tomme hullene, skyggene fra ansiktene som ikke er der. Sånn er lyset med på å endre bildet ut fra lyset i rommet og hvor man står, og hullene og skyggene gjør at bildet blir til et tredimensjonalt objekt.

Og ja, dette handler om dekonstruksjon og avpersonifisering, men jeg vet hvem de er, de jeg har skåret bort. Hver eneste en.

torsdag 23. august 2007

Hull



Da jeg gikk i første klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, hadde jeg en periode hvor jeg var veldig opptatt av å skjære hull. Jeg malte lerretene mange, mange, mange lag, oftest med bare en farge, før jeg skar hull i dem. Når man maler lerretet med så mange strøk, blir det å male en veldig fysisk prosess - det skjer et eller annet med håndas møte med lerretet - det oppstår en slags motstand som ikke kan forklares, den må oppleves. I tillegg blir fargen helt utrolig intens.
Nå var det ikke det å lage monokromer i seg selv som var mitt mål - jeg jobbet mer med materialenes tålegrense, mange lag med farge gjør noe med lerretet, og når man så skjærer hull går det fra å være et todimensjonalt bilde til å bli et tredimensjonalt objekt. I den perioden jeg holdt på med dette, oppdaget jeg Lucio Fontana, en kunstner jeg har skrevet om tidligere, og i juni i fjor var jeg til og med så heldig at jeg fikk se et av hans bilder "live" i Gøteborg på en utstilling som handlet om nettopp farge.
Da jeg hadde skåret hull i mange lerreter, begynte jeg å sy igjen noen av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor - kanskje fordi jeg er en dame med behov for å reparere... Og plutselig ble objektene mine veldig kroppslige - de minnet om hud, om sår, om arr. Og jeg tenker at det på mer enn en måte er kort vei mellom å skape og å skade. Og at det mange ganger kan være vanskelig å velge mellom p og d ...

mandag 20. august 2007

Forgotten girls


Jeg har vært på Världskulturmuseet i Gøteborg og sett en utstilling om Trafficking. Det er en utstilling med masse informasjon, og mange historier om overgrep og seksualisert vold, men også historier om å bryte ut og å ta tak i eget liv. Og mye kunst. Av og til synes jeg at "informativ" kunst lett kan bli overpedagogisk og for fortellende, men på Världkulturmuseet synes jeg de er flinke til å sette sammen utstillingene på en måte som gjør at man ikke kommer inn i klisjeenes verden, men opplever kunsten som en selvstendig del av utstillingen. Det er flere kunstnere som stiller ut, og utstillingen blir også godt presentert på nettet. Utstillingen pågår fram til oktober, og er verdt et besøk om man er i Gøteborg. En av kunstnerne, Jill Renee Smith, har også et eget nettsted, "Forgotten girls" som jeg synes det er verdt å besøke, særlig synes jeg objektene hennes er kjempefine.

tirsdag 14. august 2007

Liten, sur og sliten....


Jeg fortsetter å male portretter på det som for meg er en ny måte. Dette bildet er helt klart i slekt med det forrige jeg skrev om, og jeg er fortsatt i tvil om jeg har lyst til å male på denne måten. Men jeg skal i alle fall prøve litt til før jeg bestemmer meg helt, jeg må prøve å male ikke bare barn, for å se hvordan det blir. Og så er det litt morsomt å gjøre folk jeg kjenner om til noe som kunne vært i en tegneserie. Kanskje det er det jeg skal - lage en veggtegneserie med folk jeg kjenner... Det får tida vise, jeg er bare fornøyd med å være litt igang med noe.

søndag 12. august 2007

Barneportrett


Vanligvis maler jeg ikke portretter, men det har jeg forsøkt på her. Jeg fikk lyst til å prøve å male på en annen måte enn jeg har gjort før, og tok utgangspunkt i et fotografi jeg forenklet til det ble litt tegneserieaktig. Egentlig hadde jeg lyst til å ha med mange flere detaljer, men tror det var lurt å forenkle såpass mye som jeg gjorde. Det kan lett bli for mye informasjon i et bilde, og for mange detaljer kan skape et rotete inntrykk. Her har jeg jobbet med rene fargeflater, uten skygger. Det er det første bildet jeg har malt på denne måten, og jeg må nok male flere for å se om det er metode jeg kan bruke, dette er jo bare en "kladd". Men det var en hyggelig avveksling fra andre ting, og jeg er allerede godt i gang med neste bilde i samme serie - kanskje det blir en hel vegg før jeg har utforsket teknikk og motivvalg ferdig....

fredag 10. august 2007

Jeg skulle male en elefant...


Etter å ha vært i en slags dvaleliknende tilstand det meste av sommeren, i alle fall hva kunst angår, har det endelig løsnet. Ikke at jeg ikke har jobbet med ting, men det har foregått mye på idéplanet, og jeg har brukt en del tid på å fullføre nesten-ferdige ting og grunning av lerreter. Men nå har jeg altså malt. Jeg har ikke laget et mesterverk, men jeg har malt. Med farger. På et lerret. Jeg tvang meg selv til å male - jeg sa til de andre her i huset at "nå skal jeg male en elefant", og så gikk jeg til arbeidsrommet.... Jeg sa det i en blanding av frustrasjon og desperasjon, men det virka. Jeg gikk ut i arbeidsrommet. Og malte en elefant. Eller kanskje ikke akkurat en elefant da. Men jeg malte. På et lerret. Og jeg fikk lyst til å male mer. Ikke elefanter, men små jenter. Og jeg fikk lyst til å lage trykk. Og tenkte at den er over, den lange tørkeperioden i hodet. Og hvis jeg kikker veldig godt på bildet mitt, ser jeg en elefant.

torsdag 9. august 2007

Gråtende sigøynerbarn....


Gråtende barn, i alle fall. Etter at jeg begynte på kunstskole, har jeg malt veldig lite. Jeg har rett og slett hatt for liten tid, det har vært så mange andre ting enn bilde jeg har hatt lyst til å gjøre. Og siden skolen jeg går på er tverrfaglig, har det også vært mulig å jobbe med andre ting. Jeg har jobbet med tamponger, bokser, bamser. Jeg har strikka og hekla. Og jeg har brukt cd'er for å studere lys og rom. Og så har jeg over 5000 fotografier tatt ut togvinduer. Dette er ting jeg sikkert kommer til å komme nærmere inn på ved en annen anledning. Men altså, det har blitt lite maling. Men av og til lukker jeg meg inne på arbeidsrommet mitt med lerret og maling. Og en gang ble resultatet et gråtende barn - en kjempebaby - lerretet er 60 x 80 cm, så han kikker ned fra veggen, større enn en ordentlig baby. Og skumlere. Det er lenge siden jeg laget ham, så hvorfor skrive om det nå? Fordi jeg kanskje tror jeg skal jobbe videre med den store, gråtende babyen. Og gjøre ham enda større. Og kanskje enda skumlere.

onsdag 8. august 2007

Jeg fant, jeg fant...



"Og hva fant du nå, da?" "En gammel TV, må vite." Jeg så det på en tur i skogen. Nei, jeg tok det ikke med hjem. Noen burde gjøre det, det er grisete å kaste fra seg søpla si i skogen. Altså, noen tar seg bryet med å legge en gammel TV i en bil, og kjøre det ut i skogen.... Hallo, det var i bilen, hvorfor ikke like godt kjøre det på en fylling, eller gjenvinningsstasjon som det vel heter nå? Der lå det i alle fall, i skogen. Og var et fremmedelement, et brudd med omgivelsene. Og det var vakkert, på en stygg måte. Jeg skulle ønske at folk kasta søpla si på steder som egner seg til det, men jeg fotograferer søppel igjen og igjen, og noen ganger bruker jeg fotografiene som utgangspunkt for noe annet, f.eks trykk. Likevel skulle jeg ønske at det gikk an å gå tur uten å se søppel overalt. Da kunne jeg kanskje fotografert blomster og små søte ekorn i stedet, hvis jeg hadde fått det til. Det er vel en fare for at det ville blitt bilder av små, døde ekorn, tenker jeg...

mandag 30. juli 2007

Lenke Rothman


Lenke Rothman er en ungarskfødt kunstner som kom til Sverige i 1945, etter å ha vært i Auschwitz og Bergen-Belsen. Fra hennes familie var det bare hun og en bror som overlevde Holocoust. Hennes arbeider varierer fra collage, tekstil, maleri, installasjon. Hun plukker fra hverandre, og syr sammen. Hun brenner hull, og plastrer. Og hun lager papir. Og skriver. Og hun setter sammen gamle ting hun finner til noe som gir ny mening. I mye av det hun gjør, virker det som om hun er ute etter å avmystifisere det som på mange måter har blitt en historisk sannhet: at det ikke går an å skildre holocoust. Hvorfor skal det ikke gå an å beskrive noe mennesker har gjort? At noe er ubegripelig og vanskelig å forklare, betyr ikke at man ikke kan gjøre det. Lenke Rothman beskriver det vanskelige og uforståelige med små, små ting - hun observerer og beskriver, men forklarer ikke ting ihjel.

tirsdag 24. juli 2007

Hodefotinger....



En av oppgavene på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i andre klasse, var å jobbe med enkle uttrykk, som f.eks som det man finner i barnekunst. Jeg valgte å se nærmere på hodefotingen - figuren som er nettopp det - et hode med ben og gjerne armer. Hjemme hos meg heter det forresten ikke hodefoting, men Odafoting - det har seg nemlig sånn at Oda her i huset liknet så veldig på en hodefoting da hun var liten, at et av hennes søsken trodde at det det lille mennesket satt og tegnet het Odafoting. I alle fall - hodefotinger er ikke så enkle som de ser ut - det er vanskelig å ikke legge inn for mange detaljer, og det er vanskelig å ikke lage for rette streker. Det var i alle fall morsomt å jobbe med - jeg brukte mye tid på å se på barnetegninger, og ble imponert over detaljene man finner der - det er jo bare å håpe at man kanskje en dag kan bli nesten like flink som en på snart fire.